Forside > Ressurser > Historie og tidslinje

Historie og tidslinje

Her har vi forsøkt å gi deg en oversikt over den historiske og politiske utviklingen av det Palestina vi kjenner idag.

Oldtidens Palestina

Hentet fra Store Norske Leksikon

Navnet kommer av gr. palaistine, fra arameisk pelisjtain, «filistre». Opprinnelig var Palestina bare navn på filisternes land (filistere) langs middelhavskysten mellom Gaza og Karmelfjellene. Men allerede hos den greske historieskiveren Herodot (5. århundre f.v.t) finner vi omtale av «fønikerne og syrerne i Palestina». Senere ble «Palestina» brukt som (en ganske flytende) geografisk betegnelse for en større del av det østlige middelhavsområdet.

Her kan du lese mer om oldtidens Palestina.

Palestina

Hentet fra Store Norske Leksikon

Det moderne Palestina, fellesbetegnelse på to palestinske landområder, atskilt av Israel; Gazastripen beliggende ved den sørligste delen av Middelhavet, og Vestbredden mellom Israel og Jordanelven, med grenser mot staten Jordan i øst.

Områdene fikk sin geografiske avgrensning fastlagt gjennom to kriger; i 1948 ved opprettelsen av staten Israel da Egypt og Jordan okkuperte henholdsvis Gazastripen og Vestbredden, og i 1967 under Seksdagerskrigen, da Israel annekterte Øst-Jerusalem og okkuperte resten av Vestbredden som Jordan hadde annektert i sin helhet kort etter okkupasjonen i 1948.

Det palestinske selvstyret som ble etablert i 1996, omfatter Gazastripen og mindre deler av Vestbredden.

Her kan du lese mer om Palestina.

 

Tidslinje

ca. 1880 Jødisk nasjonalisme (sionisme) vokser fram blant europeiske jøder. Sionistene ønsker å bygge en jødisk settlerkoloni og organiserer første bølge av jødisk masseimmigrasjon til Palestina.
1891 De første palestinske protester mot sionistenes målsetting.
1897 Verdens Sionistorganisasjon opprettes under den første sionistkongress i Basel i Sveits. Organisasjonens mål er jødisk kolonisering av Palestina.
1917 Balfour-deklarasjonen: Storbritannia lover sionistene å støtte opprettelsen av et ”jødisk nasjonalhjem i Palestina”.
1936-39: Palestinsk opprør mot den britiske mandatmakten og sionistenes kolonisering av landet. Jødeforfølgelsene i Europa førte til en kraftig økning i jødisk immigrasjon. Den jødiske andelen av befolkningen i Palestina økte fra 8 prosent i 1918 til 28 prosent i 1936.  Rundt 3000 palestinere blir drept når britiske tropper slår ned opprøret.
1947 FNs delingsplan foreslår å dele Palestina i én jødisk og én arabisk stat. Planen vedtas i FN mot den palestinske befolkningens og de arabiske landendes ønsker.
1947-49 Palestinernes al-Nakba – ”katastrofe”: En systematisk fordrivelse av den innfødte befolkningen fører til at 726 000 palestinere blir flyktninger. Sionistisk milits angriper områder utenfor området som ifølge FN-planen skulle bli den jødiske staten. I enkelte palestinske landsbyer blir det gjennomført rene massakre for å skremme befolkningen på flukt. Staten Israel erklæres opprettet av sionistene 14. mai etter at den britiske mandatmakten har trukket seg ut. Arabiske stater angriper Israel, men blir slått tilbake. Israel erobrer halvparten av territoriet som skulle tilfalle den arabiske staten og kontrollerer dermed 78 prosent av Palestina. Israel nekter flyktningene å vende hjem etter krigen, og  bl.a. 418 palestinske landsbyer blir jevnet med jorden for å hindre tilbakevending. Enkelte israelske historikere bruker betegnelsen etnisk rensingom denne fordrivelsen av palestinerne.
1964 Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO opprettes av Den arabiske liga.
1965 Frigjøringsbevegelsen al-Fatah starter væpnet motstandskamp mot Israel.
1966 Palestinere i Israel får litt flere borgerrettigheter. Frem til 1966 ble de behandlet under Israelsk militærlov, med bl.a. restriksjoner på hvor de fikk oppholde seg. Den etniske rensningen på slutten av 40-tallet og den etterfølgende innvandring av jøder har gjort de innfødte palestinerne til en minoritet på ca. 20%.
1967 Israel angriper nabolandene og okkuperer resten av Palestina; Øst-Jerusalem, Vestbredden og Gazastripen, samt det mindre kjente Sheba Farms-distriktet.
ca. 1968 Settlertradisjonen fra 30-årene får en renessanse i de okkuperte områdene. Israel flytter inn egen befolkning for å befeste okkupasjonen av Vestbredden og Gazastripen.
1970 Svart september: Den jordanske hæren tvinger PLO ut av Jordan. PLO – som nå er kommet under ledelse av Yassir Arafat og al-Fatah – gjenetablerer sin hovedbase i Libanon.
1974 PLO vedtar å støtte opprettelsen av palestinsk myndighet på ethvert frigjort område av Palestina. Vedtaket anses som første signal om en tostatsstrategi. Samtidig trapper PLO opp geriljakampen fra Libanon.
1982 Israel invaderer Libanon og tvinger PLOs ledelse og militære styrker til å forlate Libanon. PLO etablerer nytt hovedkvarter i Tunisia.
1987 Den første intifadaen (opprør) mot israelsk okkupasjon starter i Gaza. Palestinerne vinner økt internasjonal forståelse for sin situasjon som undertrykt.
1988 PLOs eksilparlament anerkjenner FN-resolusjon 242 og dermed Israels eksistens. Vedtaket åpner for diplomatisk kontakt med USA og senere med Israel.
1991 Israel godtar for første gang å møte en palestinsk delegasjon til fredsforhandlinger i Madrid.
1993 Etter hemmelige forhandlinger i Norge undertegnes Oslo-avtalen mellom Israel og PLO i Washington. Avtalen innebærer at partene anerkjenner hverandre og at palestinerne får opprette selvstyre på deler av Vestbredden og Gazastripen i en overgangsperiode på fem år. I løpet av perioden skal en endelig fredsavtale basert på FN-resolusjoner være forhandlet fram.
1994 En israelsk terrorist dreper 29 palestinere i bønn i en moske i Hebron.  Massakren utløser en bølge av palestinske selvmordsaksjoner i Israel.
Gaza-Jeriko-avtalen undertegnes; avtalen er første ledd i planen om palestinsk selvstyre. PLO etablerer palestinske selvstyreinstitusjoner på palestinsk jord under ledelse av Yassir Arafat.
1995 Oslo2-avtalen fastsetter rammer for videre israelsk tilbaketrekking og for nye palestinske institusjoner. Israels statsminister Yitzhak Rabin blir drept i et israelsk attentat.
1996 Valg til en palestinsk lovgivende forsamling (PLC) holdes på Vestbredden og Gazastripen. Valget boikottes av de viktigste opposisjonsgruppene, og Fatah vinner rent flertall i forsamlingen.Israelske agenter likviderer en Hamas-leder i Gaza. En serie palestinske selvmordsaksjoner følger og bidrar til at Likud-lederen Benjamin Netanyahu vinner statsministervalget i Israel.
1997 Netanyahu trekker israelske styrker ut av deler av den palestinske byen Hebron, men stanser videre framdrift i Oslo-prosessen.
1999 Oslo-avtalens femårsperiode går ut uten at Israel har fullført tilbaketrekkingen fra palestinske områder slik Israel forpliktet seg til og uten at fredsavtale foreligger.
2000 Juli: Sluttforhandlinger mellom palestinske og israelske team avholdes på overtid i Camp David i USA, men bryter sammen uten avtale. Israels statsminister Ehud Barak setter fram et ultimatum som blant annet innebærer at de fleste settlerne vil forbli under israelsk suverenitet.September: Den andre intifadaen bryter ut. Bakgrunnen for opprøret er den forsatte okkupasjonen, manglende framgang i fredsforhandlingene, samt økt misnøye blant palestinerne mot de palestinske selvstyremyndighetene (PA) som beskyldes for korrupsjon og vanstyre. Opprøret startet som et spontant folkeopprør, men utviklet seg snart til væpnet motstandskamp da Israel satte inn hele sitt militærapparat mot ubevæpnede demonstranter.