Palestina Info

Bakgrunn - Tidslinje - Analyse - Lenker - Tema - Kart - Video -

Foto: Anti-Apartheid Wall Campaign

Palestina - fra kolonialisme til apartheid

(Tidligere trykket i bladet Fedayie)

Starten på problemene
Det området som i dag er Israel og de okkuperte palestinske områdene var fram til 1918 en del av det osmanske rike. Etter første verdenskrig overtok Storbritannia området (og daværende Transjordan) som mandatområde. Palestina var da bebodd av over nitti prosent arabere og sju prosent jøder. Jødisk innvandring fra Europa hadde så smått begynt på slutten av 1800-tallet etter grunnleggelsen av sionismen. Sionismen er en jødisk-nasjonalistisk ideologi som går ut på at jødene er ett folk og derfor burde ha sin egen stat. Denne staten bestemte sionistbevegelsen skulle ligge i Palestina og det ble organisert masseimmigrasjon til nyetablerte jødiske kolonier, til tross for at dette området allerede var bebodd av et annet folk.

Mot slutten av 1930-tallet hadde den jødiske andelen av befolkningen i Palestina mer enn tredoblet seg. Britene som hadde kontrollen i området så med økende bekymring på den store innvandringen som blant annet jødeforfølgelsene i Europa førte med seg. Araberne mislikte at jødene innvandret fritt til deres land, og britene så seg tvunget til å begrense innvandringen.

Sionismen møtte motstand også blant mange jøder, hovedsakelig religiøse og venstreradikale. Hitlers jødeforfølgelser førte til at stadig flere europeiske og amerikanske jøder begynte å støtte opp om det sionistiske kravet om en jødisk stat i Palestina, og blant jødene som allerede hadde kommet seg til Palestina så man en radikalisering. Paramilitære jødiske organisasjoner som Haganah og Irgun ble opprettet for å kjempe mot Storbritannia. De drev terrorvirksomhet for å få britene til å forlate Palestina slik at sionistene kunne overta kontrollen og fjerne hindrene for jødisk innvandring.

1948 – Opprettelsen av Israel og utdrivelsen av den palestinske befolkningen
1947 var det jødiske mindretallet på syv prosent 30 år tidligere, økt til 33 prosent. De eide nå knapt syv prosent av jorda. For britene var mandatområdet blitt et problem ettersom både økende nasjonalistisk motstand fra de palestinske araberne og angrep fra sionistisk milits rammet mandatmyndighetene. Motsetningene mellom den innfødte palestinske befolkningen og sionistene hardnet også til.

I 1947 vedtok FN med knapt flertall den såkalte delingsplanen for Palestina. I følge planen skulle araberne, som var i flertall med sine 67 prosent av befolkningen få litt under halvparten av landet, mens det jødiske mindretallet endelig skulle få sin egen stat, på 56 prosent av Palestinas territorium. Jerusalem skulle ha internasjonal status.

De arabiske statene motsatte seg imidlertid etableringen av en jødisk stat på arabisk territorium. Det var i Europa jødene var blitt forfulgt, og derfor ville det vært mer naturlig, mente mange, å opprette den jødiske staten på europeisk territorium. Så fort staten Israel ble opprettet, i mai 1948, gikk de arabiske statene til krig. Men sionistene hadde bygd opp en effektiv hær i kampen for den jødiske staten. De slo araberstatene og la under seg større landområder enn FN hadde foreslått i sin delingsplan, i alt 78 prosent av det historiske Palestina. Det som i dag kalles Vestbredden og Gazastripen kom under henholdsvis jordansk og egyptisk kontroll.

Væpnede sionistiske grupper hadde allerede før erklæringen av staten Israel startet angrepene mot palestinske landsbyer. Angrepene fortsatte i krigen som kom og resulterte blant annet i 34 dokumenterte massakrer, den mest kjente i Deir Yassin 9. april 1948. 750 000 palestinere over hele det området som skulle bli staten Israel ble fordrevet fra sine hjem. Over 500 palestinske landsbyer ble jevnet med jorden og slettet fra israelske kart. Under 100.000 palestinere ble boende igjen i det området som nå ble Israel, og disse fikk ikke like rettigheter som Israels jødiske befolkning. Det store flertallet som flyktet fikk aldri vende tilbake til sine hjem, i stedet overtok jødiske immigranter i mange tilfeller hjemmene og eiendelene deres. Fortsatt i dag lever over halvparten av verdens palestinere som flyktninger utenfor Palestina, over fem millioner mennesker, uten mulighet til en gang å vende tilbake som turister for å se stedene deres foreldre og besteforeldre flyktet fra. I følge folkeretten har de rett til å vende tilbake og til å få kompensasjon for sine tapte eiendeler. Men Israel nekter dem denne retten.

1967 – Israel okkuperer hele Palestina
De fleste palestinske flyktningene ble boende i flyktningleire i de arabiske nabolandene og i de områdene av det opprinnelige Palestina som Israel ikke klarte å ta kontroll over i 1948. Disse områdene, Vestbredden og Gaza-stripa, ble etter krigen underlagt henholdsvis jordansk og egyptisk kontroll, mens Israel fikk kontroll over 78 prosent av Palestina. I 1967 gikk Israel til krig mot Egypt, Syria og Jordan og okkuperte også Vestbredden, Gazastripa og Golanhøydene (Syria). Også i denne krigen, 6-dagerskrigen, ble flere hundre tusen palestinere tvunget på flukt.

Når man i dag snakker om de okkuperte palestinske områdene er det Vestbredden og Gaza-stripa som Israel okkuperte i 1967, man snakker om. Okkupasjonen har vart i nesten 40 år.

Bosettingene – ulovlig kolonisering av de okkuperte områdene
Så fort 6-dagerskrigen var gjennomført og Vestbredden og Gazastripa var blitt okkupert av Israel begynte Israel å flytte deler av sin befolkning inn i de okkuperte områdene. De første bosetterkoloniene ble bygget allerede den første måneden etter krigen, og i løpet av et år hadde Israel etablert jødiske bosetterkolonier i alle de okkuperte områdene.

Disse bosetterkoloniene innebar, og innebærer fortsatt, brudd på folkeretten. Den 4. Genevekonvensjonen, om beskyttelse av sivile i krigstid, slår fast at ”Okkupasjonsmakten skal ikke deportere eller overføre deler av sin egen sivilbefolkning inn i området den okkuperer”. Israels koloniseringspolitikk førte til fordømmelse fra FN, men likevel har Israel fortsatt å bygge stadig nye bosettinger i de okkuperte områdene. I august 2005 ble de 8000 ulovlige bosetterne i Gaza trukket ut, men fortsatt bor 400 000 israelere som ulovlige kolonister i palestinske områder på Vestbredden og i det palestinske Øst-Jerusalem.

Motstandskampen
I følge FN-pakten har folk som lever under okkupasjon rett til å drive motstandskamp og kjempe for sin frigjøring. Fram til midten av 1980-tallet ble palestinernes motstandskamp hovedsakelig drevet av palestinere i eksil, flyktninger fra krigene i 1948 og 1967. Krigen i 1948 hadde gjort over 80 prosent av den daværende palestinske befolkningen til flyktninger, og utover femti-, seksti- og syttitallet ble det tydeligere og tydeligere at deres rett til å vende tilbake, slått fast av FN i resolusjon 194, aldri ville bli tatt på alvor av Israel. Frigjøringsbevegelsen PLO sto bak en rekke aksjoner i utlandet hvor de gjennom flykapringer og væpnede aksjoner førte kampen mot Israel og bidro til å skape oppmerksomhet om palestinernes sak. PLO kjempet for det palestinske folkets tilbakevending til Palestina, til en ny stat med like rettigheter for alle folkegrupper, i stedet for den sionistiske staten Israel.

Intifadaen som vekket en hel verden
I de israelskokkuperte områdene bidro en brutal okkupasjon til å holde den palestinske befolkningen under kontroll. Men i 1987 startet unge palestinere i Gaza et spontant opprør mot okkupasjonen, som israelske militære styrker ikke klarte å slå ned. Opprøret, på arabisk intifada, spredte seg til Vestbredden, og bilder av israelske tanks skytende på steinkastende palestinske skolebarn rullet over vestlige TV-skjermer. Dette fikk konsekvenser for Vestens oppfatning av Israel, og intifadaen brakte mer sympati med palestinernes sak enn PLOs aksjoner hadde klart.

Samtidig som at stadig flere fikk øynene opp for det som foregikk i Palestina bestemte PLO seg for å prøve en ny taktikk. Gjennom å oppgi sine posisjoner og godta Israels eksistens, hvilket innebar å akseptere at Israel skulle kontrollere 78 prosent av det historiske Palestina, håpte palestinerne på å få slutt på okkupasjonen av Vestbredden og Gaza og at flyktningene endelig skulle få vende tilbake til sine hjem i Israel og i Palestina, den nye staten de krevde opprettet.

Mot forhandlinger
Ved overgangen til 90-tallet gjorde altså PLO det klart at de var villige til å gå i forhandlinger med Israel over hvordan en palestinsk stat kunne opprettes ved siden av Israel, hvordan de to statene kunne leve fredelig sammen, og hvordan flyktningenes tilbakevending skulle organiseres. Samtidig så vi slutten på den kalde krigen og verden var i endring. USA ønsket stabilitet i Midtøsten og innkalte i 1991 regionens stater til en fredskonferanse i Madrid. Men israelerne var langt mindre forhandlingsvillige enn PLO. Først da USA truet med tilbakeholdelse av pengeoverføringer møtte de motvillig opp. Palestinerne var, etter krav fra Israel, ikke representert gjennom PLO, men gjennom representanter bosatt i de okkuperte områdene. Israelerne gjorde det helt klart at noen løsning for flyktningene ikke kom på tale. Israel var ikke villige til å oppgi kontroll over landområdene de okkuperte heller, og forhandlingene gikk i stå uten at noe var oppnådd.

Oslo-prosessen
Det fantes imidlertid stemmer i Israel som var mer innstilt på fred, og i det skjulte ble det opprettet kontakt mellom uoffisielle israelske og palestinske representanter. Disse møttes til samtaler i Oslo som viste at noen kompromisser kunne være mulig, og forhandlinger ble satt i gang igjen. Flyktningspørsmålet ble satt nederst på agendaen, og man forhandlet om opprettelsen av en palestinsk myndighet som skulle få kontroll i deler av de okkuperte palestinske områdene. 13.september 1993 ble Oslo-avtalen undertegnet av Yassir Arafat og Yitzak Rabin, på plenen foran Det Hvite Hus. Avtalen var bare et utgangspunkt for videre forhandlinger, men den slo fast at målet med forhandlingene var opprettelsen av en palestinsk stat basert på FNs resolusjoner. Det knyttet seg stort håp til avtalen, selv om de vanskelige spørsmålene var utsatt til senere i forhandlingsprosessen. Flyktningene var ikke nevnt i avtalen.

Israelske avtalebrudd
Det skulle snart vise seg at Oslo-avtalen ikke skulle bringe fred til Midtøsten. Israelerne viste seg lite villige til å inngå kompromisser, og mens forhandlingene fortsatte uten konkrete resultater utnyttet Israel situasjonen til å annektere palestinsk land og endre situasjonen i de okkuperte områdene. Bosetteraktiviteten eksploderte, og i løpet av få år doblet Israel antallet ulovlige bosettere på palestinsk land. Mens verdens øyne var rettet mot forhandlingene opplevde palestinerne å få frarøvet stadig mer av jorda si uten at noen kritiserte de israelske bruddene på avtaler og folkerett. Mens palestinske flyktninger fortsatt bodde i flyktningeleire i Israels naboland, i provisoriske boliger som nå hadde stått der i 50 år, flyttet israelske bosettere inn i flotte, nye boliger på Vestbredden og i Gaza. Boliger bygget av den israelske okkupasjonsmakten, stikk i strid med folkeretten.

Da det viste seg at ingen ønsket å sanksjonere israelerne for disse grove bruddene fant palestinerne ut at de måtte gjøre det selv, og 28.september 2000 brøt den andre palestinske intifadaen ut.

Israel lager sin egen ”løsning” - apartheid
Siden høsten 2000 er om lag 3500 palestinere og 1000 israelere blitt drept i konflikten om Palestina. Forhandlingene har gått i stå, og Israel har brukt sin militære overlegenhet til å fremme sine interesser. I 2002 startet byggingen av Apartheidmuren. På Vestbredden sperres palestinerne inne på små områder de ikke kan bevege seg fritt i mellom, og nesten halvparten av all palestinsk jord havner utenfor muren og annekteres av Israel. For at ikke de israelske bosetterne skal merke negative konsekvenser av muren, sikres deres bevegelsesfrihet gjennom et eget veinett forbeholdt israelere, som forbinder koloniene med Israel. Et sett bosetterveger bygges delvis i høyden ved hjelp av broer, delvis gjennom tunneler og ellers skjærer de seg gjennom det palestinske landskapet og hindrer palestinernes bevegelsesfrihet ytterligere. Stadig flere, som FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i de okkuperte områdene, John Dugard, og den sørafrikanske erkebiskopen Desmond Tutu, kaller Israels regime i de okkuperte områdene for et apartheidregime.

Mens Israel lenge hevdet at muren er en midlertidig sikkerhetsløsning har flere israelske politikere nå tatt til orde for at Israel på egenhånd bør fastsette grensene for den israelske staten, uten å gå vegen gjennom forhandlinger med palestinerne. Muren er da nøkkelen til ”løsningen”: Israel trenger ikke forhandle med palestinerne når de kan sperre dem inne og ta jorda deres uten at de er i stand til å gjøre motstand. Den israelske regjeringen har uttrykt tydelig at de ønsker faste grenser for Israel innen 2010, og at de er villige til å gjøre dette ved hjelp av militærmakt om ikke palestinerne gir de innrømmelser Israel ønsker seg.