Palestinske kvinner med bilder av sønner i israelske fengsler. Foto: Elisabet Palerud

I dag, 15. mai, markerer palestinere verden over Al Nakba(arabisk for «katastrofen»), dagen da staten Israel ble opprettet i 1948. I kjølvannet av dette og den påfølgende krigen ble hundretusenvis av palestinere drevet på flukt. I dag bor flere millioner palestinere i flyktningleire både i Det palestinske området og i regionen rundt.

I over en måned har flere hundre palestinske fanger i israelske fengsler gjennomført en sultestreik i protest mot det de blant annet mener er dårlig behandling, fengsling og forvaring uten rettsak og uten engang å vite hva de er fengslet eller siktet for, og uten å vite hvor lenge de skal sitte der. Dette er forhold som har vært kritisert fra flere internasjonale hold på et menneskrettighetsgrunnlag. Allikevel er det slik at situasjonen for de sultestreikende har bare forverret seg den siste tiden, mens det i internasjonale medier har vært relativt stille.

Idag kunne imidlertid mange glede seg over at sultesreiken har blitt avblåst i det en avtale mellom fangene og den israelske stat har blitt inngått. Avtalen går ut på at fangene avblåser den pågående streiken, i bytte mot at israelske myndigheter letter på en del av forholdene for fangene. Dette melder Al Jazeera. Avtalen ble meglet fram av Egypt og representanter fra de palestinske selvstyremyndighetene i en rekke samtaler den siste tiden. Kravene fra fangene har dreid seg hovedsakelig om flere familiebesøk, slutt på isolat og en lettelse på bruk av administrativ forvaring.

Church of the Holy Sepulchre. Foto: eohsjwa.org.au

- Av Sir Jeffery M. Abood, KHS

Et tidligere kirkemøte med biskoper fra  Midt-Østen(Middle East Synod 2010) har bidratt til å rette kirkenes oppmerksomhet mot den forsvinnende kristne befolkningen i det Hellige Land.

I to tusen år har kristne samfunn blomstret der. I løpet av de siste 60  årene har imidlertid  antall kristne sunket fra det historiske nivået på rundt 18 prosent til mindre enn 2 prosent i dag. Aldri har kristne samfunn i Midtøsten vært så nær utslettelse som de er nå. I følge den Latinske Patriarken Fouad Twal, er «fremtiden til Kirken i det Hellige Land usikker med mindre   kristne samfunn   i resten av verden intensiverer arbeidet for å hjelpe dem».

Så hvorfor er det at disse samfunnene med så dype røtter i deres tros historiske land velger å forlate det?  Og hva betyr det for kristendommen i landet der Jesus ble født og forkynte?

For det første: Når vi snakker om det Hellige Land i dag mener vi vanligvis Palestina og Israel. Merkelig nok synes  de kristne som lever der nesten som fremmede for de fleste av oss i resten av verden.  Mange mennesker fra vesten er ikke engang klar over at det lever kristne i det Hellige Land. Mange er heller ikke klar over at når vi snakker om de kristne der, så mener vi palestinere. Enten de lever i Israel, Vestbredden eller Gaza, er disse kristne alle Palestinere (med unntak av nylige immigrantarbeidersamfunn) og har levd der i 2000 år. De lever som en dobbel minoritet: som kristne i en overveiende muslimsk kultur, og som kristne under israelsk militær okkupasjon.

Fødselskirken i Betlehem. Foto: Elisabet Palerud

For det andre: I motsetning til den allment rådende oppfatning i  regionen, forlater ikke de kristne Israel/Palestina på grunn av sine muslimske naboer. Når alt kommer til alt har den kristne befolkningen i 1500 år vært relativt stabil på tross av at de har eksistert i en overveiende muslimsk kultur.  Selv i dag er mange valgte palestinske politiske ledere kristne som nyter popularitet og stor støtte.

Hovedgrunnen de kristne oppgir for å forlate landet er de økonomiske betingelsene den israelske okkupasjonen skaper.  I følge en erklæring sendt ut av overhodene til alle kirkene i Jerusalem  så er det okkupasjonen som er «roten til konflikten og de fortsatte lidelsene i det Hellige Land».

Etter at staten Israel først okkuperte palestinske landområder (delvis i 1948, resten i 1967) har den kristne delen av befolkningen  begynt å forlate området. Som sitert i Synoden:  »mangel på bevegelsesfrihet, separasjonsmuren og de militære kontrollpostene, de politiske fangene,  riving av boliger, forstyrrelse av det sosioøkonomiske livet og tusenvis av flyktninger» har skapt så vanskelige forhold at mange som har råd til å forlate området,  har emigrert. Kristne, som generelt har god utdannelse og har forbindelser i vesten, har reist i stort antall.

Kirkens stilling i dag

Selv om regjeringen i Israel stadig erklærer  at den anerkjenner og beskytter rettighetene til alle religioner, skal et tre kjennes på sin frukt – og Israels handlinger sier noe annet.

De fleste landområder eid av kristne har blitt, og fortsetter å bli, konfiskert til bygging av ulovlige bosettinger kun for jøder. The Home of Our Lady of Sorrows  utenfor Jerusalem er bare ett av mange eksempler. Søstrene der yter omsorg til de eldre.  Likevel har Israel bygget en gigantisk mur på deres eiendom, noe som effektivt avskjærer pasienter fra sine familier og begrenser tilgangen til sykehuset.

Israel har også nektet visum til mer enn 500 religionsarbeidere og prester til å leve og arbeide på Vestbredden og Gaza. Når disse nektes innreise til Palestina blir de forhindret fra å tjene  sitt folk. Noen prester er også redd for å forlate området, av frykt for at de ikke vil få lov til å komme tilbake igjen.

Kloster i Haifa. Foto: Elisabet Palerud

Den israelske regjeringen fortsetter arbeidet med å fjerne den skattefrie statusen til de kristne kirkene. Et godt eksempel er Augusta Victoria Hospital, som overveiende betjener fattige palestinere (se oktober 2003 Washington Report, s.. 52). Regjeringen har gått til retten for å prøve å ikke bare fjerne statusen som skattefritatt, men også gi dette tilbakevirkende kraft tilbake til 1967, da Israel først okkupert Øst-Jerusalem. Dette vil tvinge sykehuset til å stenge dørene.

Evangelisering, som alltid vil være en hovedoppgave for Kirken, er en forbrytelse i Israel, og medfører automatisk fengsel.

Selv de hellige stedene er i økende grad truet.  Fødselskirken i Betlehem bærer fremdeles preg av skuddene fra det israelske militæret  i 2002. Adgang til Den Hellige Gravs Kirke  blir stadig nektet palestinske tilbedere som bor utenfor murene til Jerusalems Gamleby.

Det siste året har denne adgangen blitt nektet selv på Påskeaften, dagen før påske. Et av de mest hellige rommene i kirken  er utilgjengelig for alle kristne. Da pave Johannes Paul II fikk lov til å be der i 2000, var det en sjelden anledning.

Det er hovedsakelig to grunner til at kristne i Det Hellige Land kan føle seg isolert og avskåret fra kirken. For det første er det mange av de kristne samfunn i Vesten som ikke engang skjønner at det finnes palestinske kristne, ettersom vi pleier å tenke på  »Israel-Palestina» konflikten som bare et muslimsk-jødisk spørsmål. Dermed blir synspunktene til palestinske kristne ofte ignorert – eller ikke etterspurt i det hele tatt.

For det andre ser det ut til  at mange kristne i Vesten har et slags standard kristen-sionistisk synspunkt, som fungerer til skade for våre brødre og søstre der. Kristen sionisme er en selvmotsigelse, en praksis som er forankret i vold og eksklusivisme, noe som er selve antitesen av Jesu lære.

(artikkelen er oversatt og bearbeidet til norsk av Helga Hvidsten og Elisabet Palerud)

________________________________________________________________________________________

Sir Jeffery M. Abood, KHS, ridder i  Den hellige gravs ridderorden til  Jerusalem. Han kan kontaktes på < jabood@att.net >. De synspunkter som uttrykkes ovenfor reflekterer kun forfatterens egne, og ikke nødvendigvis synspunktene til enhver organisasjon som han tilhører.  

Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Foto: msnbc

Den nasjonale enhetsregjeringen i Israel har skapt en ny mulighet for å komme videre i fredsprosessen, skriver den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu i et brev til den palestinske presidenten Mahmoud Abbas sendt med spesialutsendingen Isaac Molho i et beøk i Ramallah denne helgen. Dette melder den israelske avisen Haaretz.

Netanyahu la til at han nå ønsker å gjenoppta forhandlingene så fort som mulig. Siden han ble statsminister har han fortalt USAs president Barack Obama og utenriksminister Hillary Clinton at han ikke kunne gå videre i forhandlingene med palestinerne på grunn av koalisjonsregjeringen han har ledet de siste årene. Det har i det siste vært knyttet spenning til hvordan Netanyahu vil gripe an forhandlinger og den diplomatiske prosessen med palestinerne nå som Kadima har blitt en del av koalisjonen.

I kjølvannet av møtet mellom Abbas og Molho, sendte Netanyahu og Abbas ut en felles uttalelse der de sier at Israel og de palestinske selvstyremyndighetene er forpliktet til å oppnå fred, og at partene håper en brevveksling mellom Netanyahu og Abbas vil bidra til en slik løsning. Molhos møte med Abbas var også et svar på et møte for tre uker siden mellom den palestinske sjefsforhandleren Saeb Erekat og statsminister Netanyahu hvor det ble overlevert et brev fra Abbas.

En kilde forteller i følge Haaretz at brevet fra Netanyahu til Abbas inneholder den første offisiell lovnad av Netanyahu i et offisielt statsdokument, om å etablere en demilitarisert palestinsk stat som er i tråd med prinsippet om en tostats-løsning.

Netanyahu har tidligere uttalt støtte til en slik løsning i en tale i 2009, samt da han snakket til den amerikanske kongressen i mai 2011, men han har inntil nå aldri brakt saken til en kabinettavstemming eller skrevet det ned på et offisiselt dokument.

Palestinernes president Mahmoud Abbas. Foto: Top News Law

Abbas holdt møte med PLO og Fatah på søndag i forbindelse med Netanyahus brev. Etter møtet slapp PLO en uttalelse hvor de sa at Netanyahus brev ikke inneholdt noen klare svar til sentrale tema, først og fremst når det gjelder en stopp i utbygging av bosettingene og Øst-Jerusalem, samt en anerkjennelse av 1967-grensene og løslatelsen av palestinske fanger. I brevet kom heller ikke Netanyahu med noen konkrete forslag eller ideer. Tross skuffelsen har ikke palestinerne avvist brevet. Det palestinske lederskapet vil komme tilbake til hva de vil gjøre videre etter å ha konferert med de arabiske landene og andre allierte. USA på sin side legger press på Abbas for å få ham til å bruke brevene til å gå inn i direktesamtaler igjen med Israel.

Omfattende sultestreik

Siden i fjor høst har palestinske fanger fra alle politiske fraksjoner satt i gang sultestreiker for å protestere mot administrativ forvaring og manglende rettigheter i israelske fengsler. 1200 fanger har de siste ukene sluttet opp om den offisielle streiken, inspirert av Khader Adnan og Hana Shalabi som sultestreiket i henholdsvis 66 og 43 dager før avtale om løslatelse ble inngått. Den omfattende aksjonen sammenlignes av noen med elementer ved den første intifadaen, som i stor grad var inspirert av ikke-vold og samhold i det palestinske samfunnet. Den pågående sultestreiken har også appellert til deler av den øvrige palestinske befolkingen, som i flere måneder har demonstrert utenfor fengsler og oppfordret verdenssamfunnet om å støtte fangenes kamp om elementære rettigheter.

Demonstrasjon på "Fangenes dag" 17. april Foto: Activestills

Administrativ forvaring

I følge Addameer er det omkring 4610 palestinske politiske fanger i israelsk fangenskap. Av disse er minst 322 under såkalt administrativ forvaring, som innebærer at det israelske militæret kan holde fanger på ubestemt tid uten påtale, basert på såkalt ”hemmelig informasjon”. Mange palestinere har sittet i fengsel under administrativ forvaring i måneder og år uten tilgang på advokat eller engang å få oppgitt årsaken til frihetsberøvelsen. Praksisen bryter med menneskerettighetene, og er blitt skarpt kritisert av lokale og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner. I tillegg til å kreve slutt på administrativ forvaring og bruken av isolasjon, ønsker de sultestreikende å rette søkelys på manglende rettigheter når det gjelder besøk av familie. Reglene for besøk er strenge, og i mange tilfeller har ikke familiemedlemmer sett hverandre på mange år. Mer enn noen gjelder dette palestinere i Gaza, som ytterst sjelden får innreisetillatelse til Israel, der de fleste politiske fangene sitter fengslet.

Solidaritet

De fleste palestinere har ett eller flere familiemedlemmer som er eller har vært fengslet av israelske myndigheter. Derfor har sultestreiken i fengslene ført til stor støtte også utenfor fengslene, og de siste månedene har det vært arrangert flere demonstrasjoner utenfor israelske fengsler. Tidligere denne måneden samlet to hundre demonstranter seg utenfor Ofer militære fengsel ved Ramallah, og en gruppe forsøkte til og med å ta seg inn i selve fengselet ved å kutte det omkringliggende gjerdet. Demonstrantene ble angrepet med tåregass, pepperspray og store mengder gummidekte stålkuler, og måtte til slutt trekke seg tilbake. Det var likevel en vellykket aksjon i form av kreativitet og inspirasjon for videre demonstrasjoner. Israelske aktivister har også protestert utenfor fengsler i Israel, og følgelig blitt utsatt for voldelige arrestasjoner. På tross av spredte demonstrasjoner er det likevel lite som tyder på en omfattende protestbevegelse på utsiden av fengslene.

Palestinere kutter gjerdet utenfor Ofer militære fengsel 2. mai Foto: PSCC

Må følges opp

Internasjonal media er generelt tilbakeholden med å rette søkelys på Israels brudd på menneskerettighetene, og palestinske politiske fanger får normalt ingen oppmerksomhet. Nå er det likevel nyhetsverdig når israelske myndigheter overfører flere palestinske fanger til sykehus fordi de er i ferd med å dø av underernæring. I skrivende stund er ti palestinske fanger innlagt på sykehus fordi livene deres står i fare, og israelske myndigheter gjør hva de kan for å unngå mer oppmerksomhet rundt situasjonen. Addameer rapporterer om at fangene blir utsatt for sterkt press for å avslutte sultestreiken, og flere er blitt satt i isolat i fengslene. De som nå er på sykehus blir nektet av fengselsautoritetene å konsultere uavhengige leger eller å snakke med advokat. Det er ingen overraskelse at Israel forsøker å begrense oppmerksomheten og omfanget av sultestreiken, og at myndighetene umiddelbart svarer med mer undertrykkelse og enda dårligere kår. De sultestreikende setter livene sine på spill, og er helt avhengig av at det øvrige palestinske og internasjonale samfunnet tar ansvar for å utøve ytterligere press på israelske myndigheter. Den tidligere sultestreikende Khader Adnan oppfordrer alle til å vise solidaritet med fangene ved å signere denne oppfordringen til den israelske forsvarsministeren om å innfri de palestinske fangenes krav om rettigheter.

Palestinakomitéen i Oslo inviterer til visning av dokumentarfilmen Roadmap to Apartheid, tirsdag 15. mai 2012 kl. 19 00 på Litteraturhuset i Oslo, ”Kjelleren”, (Wergelandsveien 29).

Filmen vises i forbindelse med markeringen av Al Nakba-dagen. Nakba (arabisk النكبة, «katastrofen») er den arabiske benevnelsen på fordrivelsen av palestinerne. Grunnleggelsen av staten Israel regnes som begynnelsen på Nakba, og 15. mai er derfor en viktig minnedag i den palestinske kalenderen.

Roadmap to Apartheid (2011) sammenlikner den tidligere apartheidpolitikken/regimet i Sør-Afrika med nåværende situasjon i Palestina. Filmen har som mål å bryte ned retorikken til en faktabasert sammenligning av hva som faktisk er likt og hva som ikke er det. Filmen er like mye en beskrivelse av apartheidregimets vekst og fall i Sør-Afrika som en forklaring på hvorfor mange palestinere føler de lever under et apartheid-system i dag.

Øystein Gudim innleder. Han var fra 1970-tallet aktiv i Fellesrådet for Sørlige Afrika (leder 1992-1993) og arbeidet med boikott av Sør-Afrika.

Roadmap to Apartheid – Trailer

Gratis inngang.

VELKOMMEN!

Christianity and the Middle East: The Vanishing church in the Holy Land, Sir Jeffery M. Abood, KHS.

Christians of the Holy Land, 60 Minutes CBS.

Tekst fra 60 Minutes-dokumentaren Christians of the Holy Land.

Foto: Elisabet Palerud

Bassem Tamimi

Påtalemyndighetene anket umiddelbart avgjørelsen om løslatelse, men retten avslo anken og Tamimi ble løslatt tirsdag kveld. Løslatelsen innebærer imidlertid strenge restriksjoner på hans bevegelsesfrihet; han kan kun oppholde seg i Ramallah-området og han er under husarrest fra hver torsdag til lørdag frem til retten utsteder dommen. Tamimi har erklært seg ”ikke skyldig” i alle anklager mot han, men samtidig holder han stolt frem at han har organisert demonstrasjoner i landsbyen.

I løpet av rettsaken mot Tamimi har en militær leder uttalt at det israelske militæret responderer med uproporsjonalt mye makt mot de palestinske demonstrantene. Samtidig har en israelsk politietterforsker innrømmet systematiske brudd på palestinske mindreåriges rettigheter i politiforhør. Hovedvitnet mot Tamimi er da 14 år gamle Islam Dar Ayyoub, som ble arrestert av væpnede styrker i sitt hjem i Nabi Saleh natt til 23. januar 2011. Det kommer frem av hans forklaring at Bassem og Naji Tamimi organiserte grupper av ungdom med forskjellige oppgaver under demonstrasjonene i landsbyen. Forklaringen bør imidlertid erklæres ugyldig fordi det er dokumentert en rekke brudd på Dar Ayyoubs rettigheter.

Innbyggerne i Nabi Saleh har siden 2009 demonstrert ukentlig mot utbyggingen av bosetningen Halamish på deres land. Siden da har militæret foretatt mer enn 80 protest-relaterte arrestasjoner, hvorav de fleste av de arresterte er ungdom. Innbyggertallet i landsbyen utgjør like over 500, altså har ca 10 % av befolkningen blitt arrestert.

Kilde: The Popular Struggle Coordination Committee

15000 mennesker deltok i årets Jerusalem Marathon. Arabiske sportsministre har varslet boikott av adidas på grunn av sponsing av arrangementet.

Den arabiske avisen al-Arabiya melder at den Saudi-arabiske prinsen Nawaf bin Faisal, som også er leder av Arab Youth and Sports Council of Ministers, under en pressekonferanse i Jeddah varslet boikott av sportsmerket Adidas. Bakgrunnen skal være at Adidas sponser det årlige Jerusalem Marathon. Bin Faisal er av den oppfatning at arrangementet misleder folk til å tro at Jerusalem er Israels hovedstad, noe som bryter med et antall vedtatte FN-resolusjoner.

Prins Nawaf fortalte pressen at sportsministrene kom til enighet om å organisere en parallell maraton samtidig med neste års Jerusalem Marathon. Parolen lyder “Jerusalem er vårt” og skal etter planen finne sted i flere arabiske byer neste mars.

Under åpningseremonien av det første Jerusalem Marathon utenfor Knesset i 2011. Foto: Israel Ministry of Tourism

Under et møte mellom Knesset-medlemmer i 1949 ble Jerusalem erklært som Israels evige hovedstad. FNs deleplan for Palestina fra 1947 plasserte Jerusalem under et internasjonalt FN-regime, men Israels selvstendighetserklæring og den påfølgende ’48-krigen forhindret dette.

I dag har de fleste land sine ambassader i Tel Aviv, som internasjonalt er annerkjent som Israel hovedstad.

Palestinerne ønsker Øst-Jerusalem som hovedstad i en fremtidig palestinsk stat.  Israel annekterte Øst-Jerusalem under seksdagers-krigen i 1967. Annekteringen har aldri blitt godkjent av det internasjonale samfunnet.