FNs resolusjon 194, punkt 11, fra 1948, fastslår flyktningenes rett til tilbakevending. I resolusjonen ble også United Nations Conciliation Commission for Palestine (UNCCP) opprettet for å sikre palestinerne rett til retur og økonomisk kompensasjon. UNCCP har aldri kunnet utføre den jobben, fordi Israel systematisk og målrettet har hindret at de palestinske flyktningene skal kunne vende tilbake. Dette har skjedd strategisk ved å ødelegge forlatte landsbyer, ved å vedta lover som legaliserer overtakelse av ”forlatt” palestinsk eiendom, og ved lover som tillater alle jøder, men ingen palestinere, å bosette seg i Israel.

Det internasjonale samfunnet har latt dette skje til tross for at resolusjon194 har blitt vedtatt i FNs generalforsamling over 100 ganger siden 1948. Palestinere utgjør i dag verdens eldste og største flyktningebefolkning. Hos FNs hjelpeorganisasjonen for palestinske flyktninger (UNRWA) er det i dag registrert 5 millioner palestinske flyktninger, men tallet på verdensbasis anses å være langt større. Palestinske flykningers rett til å vende tilbake til hjemmene sine er ufravikelig. Det er 65 år siden fordrivelsen, og problemet er fortsatt uløst.

Mer om Nakbaen:

• Al-Jazeera har laget en dokumentarrekke om Al-Nakba. 
• Den israelske organisasjonen Zochrot opplyser israelere om hva Nakbaen er, forteller Electronic Interfada.

Markering:

Palestinakomiteen i Oslo arrangerer en markering foran Stortinget den 15.mai klokka 17.00.

Appellanter:

• Erik Fosse, Gaza-lege
• Annicken Lundgård, leder av Palestinakomiteen Norge
• Janne Hegna, LO i Oslo og AU medlem i FuP
• Lars Johnsen, nestleder i Norsk Transportarbeiderforbund
• Marielle Leraand, nestleder Rødt

Møteleder: Gada Azam, leder av Palestinakomiteen i Oslo

Det blir også dabke (palestinsk folkedans) ved Den palestinske kulturforening Oslo/Akershus.

Paroler:

•  Okkupasjonen må opphøre
• La de palestinske flyktningene komme hjem
• Fjern de ulovlige israelske bosetningene
• Boikott Israel

Tilsluttede organisasjoner (foreløpig): SV, AUF, Rødt, Rød Ungdom, Fellesutvalget for Palestina, Palestine Network Norway, Queers4Palestine, Palestinaleiren og Palestinakomiteen Norge.

50 stykker deltok på arrangementet som foregikk på Cafe Marhaba på fredag den 3.mai, og fikk smake på alt fra små Meezeh-retter som Hummus, marinerte scampi og falaffel, til middagsretter fra Gaza som for eksempel risgryte med fisk og Maklube, opp-ned-gryte med ris og lam. Gjestene fikk smake på deilig krydret mat samtidig som Laila og Maggie fortalte om maten – hvor den kom ifra, hvordan den blir laget i Gaza og hvordan rettene blir påvirket av blokkaden av Gaza.

- Det er ikke mangel på matvarer på Gaza, problemet er at folk ikke har råd til å kjøpe de, sa Maggie Schmitt under middagen.

Intervjuer med damene kan du lese her:

I tillegg til at de er intervjuet over to sider i Klassekampen idag, 6.mai.
Boka kan kjøpes på Tronsmo Bokhandel i Oslo, palestinabutikken Al Quds eller på nettsidene til forlaget Just World Books.

Kokkene på Marhaba gjorde en fantastisk innsats med å lage maten i ekte Gaza-stil. Foto: Juan Alcón Durán

Herlige småretter og salater. Foto: Juan Alcón Durán

Foto: Juan Alcón Durán

Foto: Juan Alcón Durán

Foto: Juan Alcón Durán

Foto: Juan Alcón Durán

I historieskrivingen om Midtøsten og konflikten mellom israelerne og palestinerne står den 13. september 1993 som en helt sentral dato. På denne datoen for snart 20 år siden fant det historiske og tungt symbolske håndtrykket mellom Yitzhak Rabin og Yasir Arafat sted foran det hvite hus i Washington. I internasjonal politikk markerte Osloavtalen en viktig endring i forholdet mellom Israel og palestinerne gjennom anerkjennelsen av Yasir Arafat og PLO som forhandlingspartnere og det palestinske folket som et folk med politiske og formelt anerkjente rettigheter og PLO som deres representanter i internasjonale forum. For fredsnasjonen Norge og det norske diplomatiet var signeringen av Osloavtalen en stor seier og har i stor grad vært med på å underbygge vårt selvbilde som en humanitær stormakt og fredsnasjon.

Oslo-avtalen blir undertegnet i 1993. Foto: Wikipedia

Den hemmelige Oslokanalen markerte en ny æra i forsøket på å få til en varig fred mellom israelerne og palestinerne. Den hemmelige kanalen ble etablert som en parallell kanal til de bilaterale fredsforhandlingene i Washington D.C. med amerikanerne som vertskap. Samtalene i Washington var en fortsettelse på en større fredskonferanse i Madrid høsten 1991 som hadde gått i stå. Tilstede på konferansen i Madrid var Israel og nabostatene Syria, Libanon og Jordan. PLO var på denne tiden formelt ekskludert fra samtalene på grunn av deres status som terrororganisasjon og de palestinske representantene var derfor inkludert som en del av den jordanske delegasjonen. Under Madridkonferansen ville ikke den israelske statsministeren og Likud- leder Yitzhak Shamir akseptere FN- resolusjon 242, som krever en israelsk tilbaketrekking fra områdene okkupert etter seksdagerskrigen i 1967, som forutsetting for forhandlingene.

For å få en forståelse av hva som ledet frem til signeringen av Osloavtalen og hva som la til rette for de første direkteforhandlingene mellom Israel og PLO, er det viktig å se på det politiske klimaet og endringer i både regionen, i Israel og på de palestinske områdene. Etter den kalde krigen og Sovjets svekkede rolle i Midtøsten, gjensto USA som den eneste supermakten i regionen. Etter Gulfkrigen hvor majoriteten av de arabiske statene ga sin støtte til den amerikanskledede krigen mot Irak, ga Arafat og PLO sin støtte til Saddam Hussains regime som PLO var høyst økonomisk avhengig av.  Ved krigens slutt var PLO konkurs og satt igjen med få venner i regionen. Den første intifadaen mellom 1987 og 1993, markerte den første masseprotesten mot okkupasjonen blant innbyggerne på Vestbredden og Gaza og la press på Israels og blottla for verden det asymmetriske maktforholdet mellom de palestinske opprørerne og den israelske staten.  Opprøret økte støtten til organisasjoner lik Hamas og Islamic Jihad som satte press på amerikanerne og andre med interesse av å unngå mer ustabilitet og krise i regionen for å finne en fredelig og bærekraftig løsning på konflikten. I Israel snudde den politiske vinden og etter valget i 1992 dannet Yitzhak Rabin og det israelske arbeiderpartiet regjering. Et av Rabins valgløfter var at han ville prøve å komme frem til en avtale som sikret palestinsk autonomi innen seks til ni måneder etter en eventuell valgseier.

Men hvorfor Norge? Hvorfor Oslo?

Etter etableringen av den israelske staten i 1948 var Norge kun et av flere Europeiske stater som trykte Israel til sitt bryst. I Norge var det ikke kun innen religiøse og kristenkonservative sirkler men også sterke pro-Israelske krefter innen Arbeiderpartiet. På 70-tallet så man en endring mot en mer balansert internasjonal debatt. Israels okkupasjon og motstand mot å forhandle med PLO medførte et økt press på Israel. Likevel sto Norge steilt på Israels side og var på denne tiden et av landene med mest restriktiv politikk overfor PLO. Men utover 70 og 80-tallet så man en endring i de norske diplomatiske relasjonene til både Israel og PLO. I 1989 var Utenriksminister Thorvald Stoltenberg på sitt første offisielle besøk hos PLO og Arafat i Tunis. Arafat understreket at Norge kunne spille en viktig rolle i fredsprosessen på grunn av vår nære relasjon til både Israel, USA og EU og signaliserte at PLO var klar for å gå inn i direkteforhandlinger med Israel, enten hemmelig eller offentlig. Det tok likevel flere år før den hemmelige Oslokanalen ble en realitet. Sentrale norske personer i etableringen av Oslokanalen var utenriksministerne Stoltenberg og Johan Jørgen Holst, daværende statssekretær i utenriksdepartementet Jan Egeland, diplomat Mona Juul og Terje Rød Larsen. Rød Larsen var blant grunnleggerne av forskningsinstituttet Fafo som ble en viktig medspiller i tilretteleggingen av forhandlingene. Gjennom instituttets engasjement på okkupert område og Gazastripen gjennom Fafos årlige levekårsundersøkelser, hadde Rød Larsen kommet i kontakt med flere sentrale israelske og palestinske aktører. Etter flere forsøk på å få partene til å møtes og de offisielle forhandlingene i Washington i stampe, ga israelerne sitt ja til å møtes til direkteforhandlinger i Oslo.

20. januar 1993 samlet to israelske akademikere, tre representanter fra PLO og de norske diplomater seg i Sarpsborg hvor forhandlingene foregikk i fred og ro.

«The Declaration of principles» som ble signert foran det Hvite Hus var i bunn og grunn en agenda for videre forhandlinger med en stram timeplan. Innen fire måneder etter signeringen skulle israelsk militære trekke seg ut av Gaza og Jeriko. En palestinsk politistyrke skulle ta over sikkerheten i Gaza og Jeriko. Samtidig skulle Israel overføre makten over Vestbredden til «autoriserte palestinere» innen fire områder; kultur og utdanning, helse, velferd, skatt og turisme. Innen ni måneder skulle det bli avholdt valg på Vestbredden og Gaza til det palestinske parlamentet som skulle få ansvar for de fleste myndighetsfunksjoner utenom forsvar- og utenrikspolitikk. De mer betente, dog elementære spørsmålene om flyktningenes rett til å vende hjem, den palestinske statens grenser, fremtiden for de jødiske bosetterne og statusen til Jerusalem ble utelatt fra avtalen. Det er ikke ukontroversielt å hevde at årsaken til at dette ble utelatt fra avtalen var risikoen for at forhandlingene ville kollapse og at en avtale aldri ville finne sted hvis forhandlerne skulle forsøke å komme til en enighet om disse spørsmålene. Begge parter hadde for mye å tape. I motsetning til tidligere var dette nå en tilfredsstillende løsning for PLO.

I 2004 kom rapporten «Pacemaking is a risky business: Norway’s role in the Peace Process in the MIddle East» ut på oppdrag fra Utenriksdepartementet. Midtøstenforsker Hilde Henriksen Waage tar i rapporten et hardt oppgjør med forestillingene om Norges rolle under forhandlingene og skapte kontroverser i blant annet Utenriksdepartementet og fra de mest sentrale aktørene i prosessen.

Henriksen Waage hevder at Norge ikke kun var en uskyldig brobygger. Norge hadde riktignok jobbet hardt for å få på plass en avtale, men var kun et lite land uten evne til å presse gjennom løsninger hvis partene satte seg på bakbena. Norges svake stilling, i kombinasjon med den hemmelige tilretteleggerrollen, ikke hadde noe annet valg enn å akseptere hva den sterkeste part- Israel-foreslo. Norge var ikke vekten på vektskålen som kunne utjevne det asymmetriske maktforholdet mellom Israel og palestinerne. Norge kunne verken ta i bruk pisk eller gulrot overfor Israel, kun overfor palestinerne for å få på plass en avtale.

Man kan med rette hevde at Osloavtalen endte opp med å ikke være noe annet enn et rammeverk som endret på formen den israelske kontrollen over de okkuperte områdene. Med et kritisk og granskende blikk på prosessen rundt forhandlingene i den hemmelig Oslokanalen og hva avtalene til syvende sist inneholdt og innebar for fremtidige forhandlinger.

Var det noen gang håp for fred? Hva førte til at begge parter valgte å skrive under på avtalen? Hva var egentlig det norske bidraget til forhandlingene? Var Osloavtalen et vendepunkt? Hva har signeringen av avtalen egentlig bidratt til? Det er fortsatt mange spørsmål verdt å stille for å markere avtalens 20 år lange historie.

Skrevet av:
Tine Tång Engvik
Masterstudent i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo
Medlem i Arbeidsutvalget til FuP

Videre lesning:

Avisartikler og innlegg:

• Dagsavisens Nye Meninger: Død over Oslo-avtalen! Innlegg om framtiden for en palestinsk stat og PA som administrator av okkupasjonen, av Trond K Botnen, 2012
• Jerusalem Post: I do not regret the Oslo-Accords.  Peres om hvordan han ikke angrer ikke på at Oslo-avtalen ble underskrevet, fra  april 2013.
• The Guardian:  Water under the bridge: how the Oslo agreement robbed the Palestinians, av Ian Black, februar 2013.

Publiserte artikler:

•  The Oslo Accord av Avi Shlaim (1994).
• Explaining the Backchannel: Norway`s political past in the Middle East av Hilde Henriksen Waage (2002).
• The ‘Minnow’ and the ‘Whale’: Norway and the United States in the Peace Process in the Middle East, Hilde Henriksen Waage (2007).

* Hvordan er det å leve med konstant overvåkning?
* Hvordan påvirker Israels Gaza-politikk interne palestinske maktstrukturer?
* Hvem er de militante palestinerne, og hvordan begrunner de sine valg?
* Hvordan er det å være ung feminist i en patriarkalsk og konservativ kultur?

Journalist og forfatter Åshild Eidem tar oss med inn i Gazas trange gater, hjem i stua til Hamas og ned i smuglertunellene under grensen mellom Gaza og Egypt. Eidem har bodd i Jerusalem og Teheran, og jobbet for blant annet Morgenbladet og Aftenposten. Hun har nettopp utgitt boken «Spillet om Gaza – Krigerne, smuglerne og aktivistene» på Cappelen Damm.

Se facebookevent.

Velkommen!

Det er statsadvokaten Yehuda Weinstein som bekrefter dette, etter en henvendelse fra Association for Civil Rights in Israel (ACRI). ACRI kritisterer praksisen som er utbredt på Ben Gurion.

Også represenatter fra TIPH har hatt problemer gjennom sikkerhetskontrollen på Ben Gurion. Foto: Inbal Rose / Dagbladet

KRIMINALISERER SOLIDARITET
Emanuel Gross, professor i Juss ved Universitetet i Haifa sier i Huffington Post at denne praksisen virker ulovlig. Han understreker at for å gå gjennom e-posten din trengs det en ransakelsesordre, noe de ikke har i alle tilfellene.

LEGITIMERER LOVBRUDD SOM SIKKERHETSTILTAK
Norske turister og solidaritetsarbeidere har lenge opplevd ubehagelige inn- og utreiser.

Anna Lund Bjørnsen, leder i Fellesutvalget for Palestina. Foto: Lars Berge

Sultestreiken avsluttes iløpet av de nærmeste dagene. Samer Issawi har per dags dato sultestreiket i over 265 dager, og har blitt holdt i live ved hjelp av vitaminer intravenøst. Han har de siste dagene også godtatt å ta til seg drikke.

Et blikk fra en demonstrasjon i forbindelse med fangekampanjen på Vestbredden.

Frisettes mot dom på 8 måneder

Issawi har tidligere fått tilbud om å forlate landet i eksil, men dette har han nektet. Israelerne har nå gått med på at Issawi skal sone 8 måneder i israelsk fengsel mot at han blir sluppet fri i Jerusalem, hans hjemby. Dette er en utvikling i saken som betyr mye for kampanjen for de palestinske fangene. Han har i stor grad blitt et symbol på motstand blant palestinerne.
Issawis bakgrunn

Issawi ble første gang arrestert i 2002 etter å hå åpnet ild mot en israelsk buss. Han ble allikevel løslatt i 2011, sammen med mer enn 1000 andre fanger etter fangeutvekslingen der Galid Shalit ble frigjort eller å ha blitt holdt i fangenskap av Hamas

I 2012 ble Issawi på nytt arrestert, da han brøt med betingelsene for løslatesen og forlot Jerusalem for å reise til Vestbredden. Ifølge Israel dro han for å ta opp terrorvirksomhet. 32-åringen skulle opprinnelig sitte i fengsel fram til år 2029.

Siden begynnelsen av Israels okkupasjon av de palestinske områdene i 1967 har over 750 000 palestinere blitt arrestert av det israelske militæret. Dette tallet utgjør omtrent 40 % av den totale mannlige befolkningen i området. Over 4743 palestinere er i dag fengslet av israelerne, hvorav 193 av dem er barn og 178 holdes i administrativ forvaring.

Se: film om fangekampanjen.

Administrativ forvaring
Administrativ forvaring er et vedtak brukt av Israel til å fengsle palestinere gjennom forvaringskjennelser som varer fra en til seks måneder og kan fornyes et ubestemt antall ganger. Vedtaket om forvaring er basert på hemmelig informasjon som verken den arresterte eller advokaten har tilgang til. Administrativ forvaring blir ofte brukt når det er manglende bevis for å dømme en palestiner under militærordrene Israel bruker til å styre Vestbredden.

Se film: Arafat forteller om da han ble fengslet uten dom. Begrunnelsen lå i noen hemmelige dokumenter han ikke fikk tilgang på.

Ubegrenset administrativ forvaring:
Ubegrenset administrativ forvaring bryter med internasjonal rett som stipulerer at administrativ forvaring- forvaring vedtatt av den direkte utøvende myndighet og ikke gjennom rettsforvaltningen- bare kan tas i bruk i nødstilfeller der det oppstår direkte og akutte trusler mot statens sikkerhet, som av natur og definisjon ikke kan vare evig. Mazen Natshes er den palestineren som har sittet lengst i administrativ forvaring. Totalt har han sittet nesten ti og et halvt år i administrativ forvaring sien 1994.

Hindrer utvikling av det palestinske demokratiet
Administrativ forvaring har blitt brukt av Israel til å fjerne demokratisk valgte palestinske ledere, spesielt de innen for blokken Reform og Forandring, som anses å være pro-Hamas, men som også består av både uavhengige og ikke-muslimske medlemmer. Innen 2009 var nesten en tredjedel av PLC-medlemmene blitt anholdt av israelerne. Siden 2005 har 20 PLC-medlemmer sittet i administrativ forvaring, seks av dem flere ganger. Alle palestinske politiske partier er betraktet som ulovlige under den israelske militærlovgivningen, noe som gjør at alle politisk aktive palestinere kan bli utsatt for fengsling.

Umenneskelig og nedverdigende behandling
Fengslede under administrativ forvaring risikerer en rekke former for umenneskelig og nedverdigende behandling, inkludert medisinsk vanskjøtsel, dårlige soningsforhold, begrenset tilgang til juridisk bistand og familiebesøk, samt tortur.

Fengslede under administrativ forvaring får vanligvis få, eller ingen besøk av familien. Familie blir ofte avvist fra besøk av tvetydige ”sikkerhetsgrunner”.  Besøk er videre gjort enda vanskeligere ved det faktum at Israel holder de som sitter i administrativ forvaring fengslet i forvaringssentre i Israel, noe som bryter med artikkel 76 av den fjerde Genève- konvensjonen som forbyr forflytting av fanger fra et okkupert område.

Hør Fatima fortelle om hvordan fengslingen påvirker familien deres.

Tortur
Tilståelser under tortur aksepteres av israelske militærdomstoler. Under Israels militærlovgivning kan fengslede holdes opp til 60 dager uten juridisk bistand, noe som effektivt forhindrer tilstrekkelig oppsyn med avhørsmetodene brukt.  Dette er et klart brudd på internasjonal rett. Siden 1967 har 72 fengslede palestinere dødd i Israels varetekt som et resultat av tortur.

Les mer: Fange døde under tortur

Det juridiske systemet:
Vedtak om administrativ forvaring, opprinnelig hjemlet i det britiske mandatets forsvarsreguleringer av 1945, er autorisert under både israelsk nasjonal lovgivning, som  omfatter israelske borgere som bor i 1948-territorier og de 500.000 ulovlige israelske bosetterne i de okkuperte palestinske områdene, og israelsk militærlov, som omfatter palestinerne i de okkuperte områdene. I praksis utøves administrativ forvaring under Israels nasjonale lovgivning nesten eksklusivt ovenfor palestinere med israelsk statsborgerskap. Dette utgjør omtrent 20 % av Israels befolkning, som daglig lever under systematisk diskriminerende lovgivning.

Korporativ medvirkning
Mange av forvaringssentrene og fengslene hvor fanger i administrativ forvaring sitter er sikret av G4S, det største sikkerhetsselskapet i verden. Det palestinske sivilsamfunnet har appellert til det internasjonal samfunnet om å boikotte, fordrive og sanksjonere (Boycott, Divest and Sanction-BDS) G4S, for å holde selskapet ansvarlig for deltagelse i menneskerettighetsbrudd samt brudd på internasjonal rett. Les mer om den norske kampanjen mot G4S her, og se et kart over hvor G4S opererer i Palestina og Israel.

Les mer og skriv under oppropet på denne siden.

Hentet fra www.palestinakomiteen.no

Den palestinske fotballspilleren Mahmoud Sarsak kommer til Norge 14-21.april.

Mahmoud Sarsak, født i Rafah på Gazastripen, en av palestinsk fotballs store håp og uttatt til landslaget, ble arrestert den 23. juli 2009 av den israelske hæren ved grenseovergangen Erez. Han hadde varslet israelske myndigheter at han skulle til flyktningeleiren Balata på Vestbredden. Fotballklubben som er en av de beste i Palestina, hadde nettopp vervet ham. Han hadde følge av to fra samme lag som ble sendt hjem igjen med beskjed om at de ville bli fengslet hvis de forsøkte å reise til Vestbredden igjen. Karrieren hans er sannsynligvis ødelagt for alltid etter tre år i fengsel, tortur og en lang sultestreik som har gitt ham ettervirkninger. «Jeg ble kidnappet og forhørt i 35 timer, fortalte Mahmoud da han slapp ut av fengslet den 10. juli 2012. Jeg fikk gjennomgå et brutalt militært forhør og tortur. Til slutt ga de meg merkelappen «ulovlig stridende». Men den eneste grunnen til at jeg ble fengslet, var at jeg er palestinsk fotballspiller og har representert landet mitt i utlandet, noe som har gjort at flagget mitt har vaiet under internasjonale idrettsstevner. («Ulovlig stridende» er et juridisk begrep i krigens folkerett, og fratar fangen krigsfangers rettigheter.)

• 14. april, Hønefoss, Høgskolen i Buskerud, avdeling studiested Hønefoss, kl 18.30: Åpent møte om palestinsk fotball under okkupasjon og EM U-21. Arr.: Palestinakomiteen Ringerike og Den palestinsk-norske Foreningen
• 15. april, Oslo, Litteraturhuset kl 19: Åpent møte om «Fotball og nasjonal identitet. Om palestinske fotballspillers vilkår». Arr.: Palestinakomiteen Oslo
• 16. april, Bø, Telemarkshallen, kl 1430: Fotballkamp med idrettsstudentene på Høgskolen i Telemark
• 16.april, Bø, Høgskolen i Telemark, kl 18.30: Åpent møte. Sarsak forteller sin historie. Gerd von der Lippe, professor i idrettssosiologi, holder innlegg om sionismen. Arr.: Palestinakomiteen Telemark
•  17. april, Bergen, Egget, kl 19: På den palestinske fangedagen forteller Sarsak om sultestreiken og tiden i fengselet, kampen for å få være idrettsutøver og situasjonen i Gaza der han selv kommer fra. Arr.: Palestinakomiteen Bergen
•  18. april, Trondheim kl 19, Bakke gård: Mottakelse og fest for Sarsak. Med Amnesty, Norsk Folkehjelp, Representanter fra kommunen og Palestinakomiteen Trøndelag
•  20. april, Tromsø, Hålogaland Teater, kl 12: Åpent møte. Sarsak forteller sin historie og om situasjonen for palestinske fanger. Arr.: Palestinakomiteen Troms

Les innlegget «Mot norsk sjølmål i Israel?» av Vigdis Hjort, Jo Eggen m.fl som ble publisert på db.no 9.april 2013.
Les mer om de palestinske fangene på hjemmesiden til ADDAMEER (Arabic for conscience) Prisoner Support and Human Rights Association.

Vi tok turen til det hellige land midt i påsken, men å si at man skal komme til Israel for å feire høytiden hjelper lite når man reiser sammen med en halvaraber. Turen fikk en utrivelig start når min reisepartner ble tatt inn til avhør i 2 timer. Spørsmål om familie i Marokko, nummer til onkler og navn til slektninger hun ikke ante hva het måtte vi regne med. Bedre ble det ikke når hun ble bedt om å åpne Facebooken sin som var på arabisk. Men al hamdulillah, vi kom inn, og var med godt mot.

Hvordan konflikten ser ut på bakken

Situasjonen i Palestina går dessverre ikke i en positiv retning. Vi ser stadig bosettere som stjeler land fra palestinere, og strategisk politikk fra Israel for mer landovertakelse.

Alle palestinere er forskjellige. Politisk aktive, upolitiske, positive, fortvilte. Men det var kjedelig å høre, som en hyggelig palestiner på en kafé i Jerusalem sa til meg, at unge i dag vokser opp og ser på okkupasjonen som en naturlig del av deres hverdag. Engasjementet kan se ut til være labert hos enkelte, og man ser ikke lyst på framtiden. Okkupasjonen blir mer eller mindre legitimert av palestinere selv, fordi de har ikke opplevd et liv uten den. Palestineren sier videre at man ikke kan tro på en politisk løsning. Politikere lager ikke fred, det gjør jeg og du.

Okkupant vs. okkupert

I det siste har forholdet mellom okkupanten og den okkuperte blitt mer anspent. Politiske fanger sitter inne uten lov og dom. De sultestreiker, en symbolsk handling som bør vekke mer oppmerksomhet hos oss i Vesten. Og for ikke snakke om E1, den nye bosetningen som eksperter sier vil sette et endelig punktum for tostatsløsningen.

For besøkende er det hyggelig land å reise til. Palestinerne er takknemlige og setter pris på at vi er på besøk fra Norge. Da er det litt vondt og sitte der som nordmann og vite alt det Norge gjør som ikke er så bra. Vår fortjeneste på okkupasjon, og ikke minst våpenhandelen. Verre er det når de snakker om hvordan de blir brukt som forsøkskaniner med nye våpen, noe som er i strid med Folkeretten. Dette er ikke greit.

Kaffetørst? Ja!

På turen min var jeg interessert i å gå rundt og snakke med den vanlige mann i gata, og det tok ikke lange tiden før man ble ropt inn på kaffe eller te. Det er vel noe av det man blir mest glad i, når man reiser i Palestina. Det er veldig interessant å høre deres historier. Alle forskjellige, men med rot i samme problem. Konklusjonen er at det er okkupasjonen som hindrer fred. Det er som en palestiner i Bilin sa; behandler du et folk som dyr, kan du ikke forvente noe annet enn at de oppfører seg som det. Rett etter han sa det ble det sprutet kloakvann og tåregass mot oss.

Etter ti dagers opphold satte vi kursen hjemover mot kjølige trakter. Turen innom Ben Gurion er like utrivelig hver gang. Man går rundt med en ekkel stemning i kroppen helt til flyet har lettet og satt kurs bort fra landet. Jeg sitter igjen med en tanke. Tenk på alle som reiste samtidig som meg, men som har lukket øynene for konflikten. Nektet eller hindret i å se virkeligheten. De drar for å markere sin høytid, og for å minne Jesus død og oppstandelse. De drar for å minnes personen som sa at nestekjærlighet er det viktigste budskapet. Desverre ser ikke palestinerne noe til denne nestekjærligheten idag.

Teksten er skrevet av Eirik Jørgensen, leder av Palestine Network Norway. Palestine Network Norway er en hovedforening i Norges KFUK-KFUM. Vi arbeider for boikott av staten Israel helt til de følger internasjonal lov og avbryter den ulovlige okkupasjonen av det palestinske området.