Langt fra Oslo: fredsforhandlingene sett fra Vestbredden

Fra november til februar deltok jeg i Kirkens Nødhjelps ledsagerprogram på Vestbredden. Som ledsager møtte jeg ulike situasjoner forårsaket av den israelske okkupasjonen av det palestinske området. Jeg så hvordan okkupasjonen til daglig undertrykker palestinere.

Tor Håkon planter et oliventre i Burin på Vestbredden

Tor Håkon planter et oliventre i Burin på Vestbredden

Å komme til Vestbredden fra Norge, landet som gav navn til Osloavtalen for 20 år siden, fremkalte blandete reaksjoner hos mange palestinere. Norge har fortsatt et godt rykte og nordmenn er alltid velkomne, men Osloavtalen er en evig kilde til frustrasjon for palestinerne. Jeg så selv hvorfor: hvordan avtalen alltid syntes å favorisere israelske interesser, samtidig som den israelske hær stadig brøt med sine forpliktelser.

Israelske myndigheter brøt til stadighet både med de folkerettslige forpliktelsene og de forpliktelsene som de har godtatt gjennom Oslo-avtalen. Disse bruddene fører til at palestinerne mister troen på både Oslo-avtalen og selvstyremyndighetene. De israelske avtalebruddene gjør også at en fremtidig avtale mellom de to partene virker stadig mindre realistisk, om ikke annet fordi palestinerne har mistet troen på at israelske myndigheter vil etterleve en slik avtale.

Folket vil ha tostatsløsning

Den hittil siste runden av fredsforhandlinger igangsatt av Barack Obama og drevet av hans utenriksminister John Kerry, har pågått siden august og ble avsluttet nå i april. Det er også den foreløpig siste i rekken av forhandlingsrunder som søker å ta opp tråden etter Osloavtalene. De siste forhandlingen har blitt kalt ”tostatsløsningens siste sjanse” på grunn av bosettingene på Vestbredden som stadig ekspanderer og i manges øynes gjør en tostatsløsning stadig mer vanskelig å oppnå i praksis.

I tillegg var de fleste palestinere jeg møtte svært pessimistiske. De fleste trodde ikke at partene noen gang kommer til å bli enige om noen avtale. Dette inkluderte også høytstående medlemmer av regjeringen. Landbruksminister Walid ’Assaf fortalte meg i løpet av et kort møte i landsbyen Qusra at han personlig ikke trodde forhandlingene kom til å føre noe sted fordi partene stod for langt fra hverandre.

Nåværende israelske krav er vanskelig å svelge for palestinerne. Israelerne krever å stasjonere militære styrker i Jordandalen, israelsk suverenitet over tempelhøyden (at palestinerne administrerer sine helligdommer der), at bosetningsblokken blir, og at palestinske flyktninger ikke får vende tilbake. Slike krav vil skape bred misnøye blant palestinere om de skulle bli innfridd. Gitt at det allerede finnes opposisjon mot både forhandlinger og fredsavtale, blant annet Hamas, vil smertefulle kompromisser antakelig føre til at denne øker i omfang og oppslutning.

Likevel, de fleste meningsmålinger viser at de fleste støtter en tostatsløsning. Dette gjelder både israelsk og palestinsk opinion. Av de mest nylige er Joint Israeli Palestinian Poll (JIPP) fra desember 2013, som viser at 63 % av israelere og 53 % av palestinere støtter en tostatsløsning. Samtidig vedvarer de betente problemene som hittil har hindret en avtale: bytte av land, Øst-Jerusalems status, de palestinske flyktningenes status, demilitarisering av en eventuell fremtidig palestinsk stat, og sikkerhet og grensekontroll. På disse spørsmålene er kompromissviljen betraktelig mindre hos begge parter. Andre målinger viser lignende resultater – og med de samme forbeholdene.

PA – starten på en palestinsk stat

Gjennom Osloavtale I og II fra 1993 og 1995 respektivt, begynte israelske myndigheter og PLO på et prosjekt som skulle lede til en tostatsløsning. I korte drag bestod dette prosjektet i at PLO anerkjente den israelske staten, mens israelske siden tillot at palestinerne startet et statsbyggingsprosjekt på det okkuperte palestinske territoriet. Osloavtalene opprettet Den palestinske selvstyremyndigheten (PA) som den tiltenkte fundamentet for en slik stat, samtidig som avtalene regulerer denne institusjonens samarbeid med israelske myndigheter.

Ansvarsområdene til PA varierer avhengig av om det er A-, B- eller C-område. PA har etter avtalen full autoritet i A-områder. Det betyr at de har ansvaret for sivile affærer som byggetillatelser, ekteskapskontrakter, vann og kloakk, og sikkerhet. I B-områder har de også ansvaret for sivile affærer, men israelske myndigheter har ansvaret for sikkerheten. Det betyr at palestinsk politi ikke har lov å gå inn i B-områder uten eventuelt å ha tillatelse fra israelske myndigheter. I C-området har israelerne full kontroll over både sikkerhet og mange sivile saker som byggetillatelser og byplanlegging.

Ifølge Osloavtalene skulle med andre ord palestinske myndigheter ha full kontroll i for eksempel Betlehem, som er A-område. Likevel, i løpet av desember utførte israelske autoriteter ukentlig arrestasjoner inne i Betlehem. Jeg besøkte selv familien til en mann som hadde blitt pågrepet. Ifølge broren hans kom israelske sikkerhetstyrker kledd i sivil på natten, i to-tiden. De slo inn døren og arresterte en familiefar. Ingen anklager ble gitt, og ingen rettsdokumenter vist. Det er vanlig å høre om slike historier også i Jenin, Tulkarem, Nablus og andre palestinske byer.

I tillegg til arrestasjoner er det ofte sammenstøt mellom palestinsk ungdom og israelske soldater, især i ’Aidaleiren i Betlehem, rett ved Rakels grav. Her snirkler muren seg inn i selve Betlehem by. Sammenstøtene starter når soldater kommer ut på gaten ved muren, og palestinsk ungdom mobiliserer for å protestere mot dette. I to uker i januar var det nesten daglige sammenstøt der.

Siden sikkerhetsspørsmål ifølge Osloavtalen er selvstyremyndighetenes ansvar i A-områder, har israelske soldater ikke lov til å gå inn i disse områdene uten at palestinske selvstyremyndigheter har godkjent det. At slike arrestasjoner skjer så ofte, skaper det et inntrykk av at PA ikke er i stand til å forsvare palestinske interesser. Israelske handlinger undergraver sådan både avtalen og selvstyremyndighetene. Sammenstøt og arrestasjoner understreker at sikkerhetssamarbeidet bare er samarbeid en vei forsterker palestinernes inntrykk av PA som en overløperinstitusjon.

Flere palestinere uttrykte dette. En av de palestinerne sa det slik: ”Vi var alle glade etter Osloavtalen i 1994; vi hadde fått vår egen autoritet [selvstyremyndighetene] og endelig kunne vi bestemme over vårt eget land…men det gikk ikke slik. Osloavtalen gjelder ikke, og PA har ingen makt. Israel bestemmer fortsatt alt.” Med andre ord, for mange palestinere inkludert de som er for en tostatsløsning, er problemet PAs avhengighetsrelasjon til israelske myndigheter.

Osloavtalen: En enstatsløsning

For palestinerne står den israelske hærs ustraffede brudd på Osloavtalene i skarp kontrast til palestinske myndigheters servile tilnærming til israelske myndigheter. Og dette gjelder ikke bare i slike situasjoner som jeg har beskrevet ovenfor – arrestasjoner og sammenstøt. Det gjelder også dagligdagse gjøremål som veibygging.

I landsbyen Burin opplevde jeg et eksempel på dette. Burin er en palestinsk landsby sør for Nablus. Som de fleste landsbyer på Vestbredden ligger Burin i B-område, men den er omringet av bosetninger, Bracha mot nord og Yizhar mot sør. I tillegg har bosettere etablert en utpost ved navn Bracha B eller Givat Ronim på en ås rett øst for landsbyen. Denne utposten er kjent i Burin for å ha aggressive bosettere som angriper og ødelegger oliventrær.

Den 14. januar hadde en lokal bonde, Bilal, fått tillatelse fra palestinske myndigheter til å bygge en grusvei opp til de øverste oliventrærne. Grusveien skulle lette bondens tilgang til olivenlundene hvor han og familien er forhindret fra å arbeide store deler av året fordi trærne er i nærheten av utposten Bracha B. Israelske soldater bortviser palestinere om de arbeider der uten forhåndstillatelse og slik forhåndstillatelser gis kun tre til fem dager årlig under olivenhøsten.

Etter at palestinere hadde holdt på siden morgenen med veiarbeidet, kom bosettere ned fra haugen. Først kastet bosetterne steiner mot Bilal. Da han trakk nedover til landsbyen, startet bosetterne å ødelegge oliventrærne i nærheten. På dette tidspunktet hadde flere palestinere kommet til for å forsvare oliventrærne, og den israelske hæren hadde intervenert for å forhindre at det kom til sammenstøt mellom palestinerne og bosetterne.

Etter en stund med diskusjoner tillot hæren at bonden fortsatte arbeidet. Mens dette pågikk fortsatte bosetterne å gjøre alt for å provosere palestinerne på stedet. Flere av dem oppholdt seg på toppen av haugen, mens andre gikk blant oliventrærne – uten at soldatene forsøkte å stoppe dem. Med tanke på tidligere hendelser var soldatenes reaksjon – å forsøke å vise palestinerne bort fra området heller enn bosetterne – forfeilet. Til slutt erklærte de området for en lukket militærsone. Siden det er ulovlig for palestinere å oppholde seg i militære soner, kunne soldatene da tvinge palestinerne bort. Den midlertidige militærsonen forhindret imidlertid også arbeidet til den palestinske bonden.

Denne hendelsen viser hvordan israelske myndigheter ikke står opp mot press fra bosetterne, og hvordan konsekvensene av dette går på bekostning av palestinere. Det er heller ikke en enkeltstående hendelse. Jeg var vitne til flere eksempler på israelske myndigheters valg som går utover palestinere. I Burin gjentok denne historien seg uka etter i et nærliggende område.

Slike hverdagslige hendelser bidrar til palestinernes inntrykk av deres selvstyremyndigheter som en del av problemet, ikke en del av løsningen. Som Ghassan sa det: ”Jeg bryr meg ikke om det er område A, B eller C; dette er palestinsk land…det er det som betyr noe.” Når så deres egne myndigheter ikke kan forsvare palestinske interesser, men synes å løpe den israelske hærens interesser fremstår de som en del av okkupasjonsmakten; en del av den israelske staten og ikke en egen palestinsk stat. Osloavtalen synes med andre ord å ha lagt grunnlaget for en enstatsløsning, men ikke en hvor palestinernes rettigheter ivaretas.

Dagens situasjon og fremtidens løsninger

Fredsforhandlingene endte uten at partene kom nærmere noen løsning. Dette er uten tvil et tegn på at partene ikke er villige til å inngå nødvendige kompromisser. Kompromissene vil koste, og det er ikke slik at partene vil tjene på dem. For israelere er det klart at ethvert kompromiss gir dem mindre enn status quo – dagens situasjon – hvor israelske myndigheter i praksis har full kontroll. Landbruksminister Walid ’Assaf og andre fikk rett da de spådde at forhandlingene ikke ville føre frem.

Siden israelske myndigheter er den sterke parten i konflikten er det også de som har makt til å garantere at en eventuell avtale etterleves. Dette betyr at israelske myndigheter i praksis vil måtte garantere en fremtidig palestinsk stats eksistens og rettigheter. Men israelske myndigheter bryter allerede nå systematisk med forpliktelser de har underskrevet på. Derfor er det ikke sikkert at en fremtidig fredsavtale vil skape fred. Appeasment-politikken som føres overfor israelske myndigheter har spilt fallitt. Som en direkte konsekvens av disse bruddene fortsetter den daglige diskriminering av den palestinske befolkningen på Vestbredden.


Fatal error: Uncaught Exception: 12: REST API is deprecated for versions v2.1 and higher (12) thrown in /home/palestin/public_html/wp-content/plugins/seo-facebook-comments/facebook/base_facebook.php on line 1273