Byggingen av separasjonsbarrieren begynte i juni 2002. Separasjonsbarrieren er i dag rundt 700 kilometer – det er like langt som mellom Oslo og Namsos, og mer enn fem ganger så lang som den historiske Berlinmuren. Noen steder er separasjonsbarrieren åtte meter høy og bygget i sement, andre steder er den bygget som et gjerde av piggtråd med kameraovervåkning og militære sikkerhetssoner på begge sider.
Foto: Fellesutvalget for Palestina
Separasjonsbarrien deler mellom Vestbredden og Israel, og den deler mellom israelske bosettinger og palestinske byer og landsbyer inne på Vestbredden. Barrieren er ikke bare bygget langs våpenhvilelinjen fra 1948, men enkelte steder inne på palestinske områder, Vestbredden, og rammer inn Jerusalem fra sør, nord og øst.
“Hope builds bridges, fear builds walls - Håp bygger broer, frykt bygger murer”. Foto: Lene Espelund
Israelerne kaller den et ‘sikkerhetsgjerde’, bygget for å hindre selvmordsbombere og terrorister adgang til Israel. Flere hundre israelere ble drept i selvmordsangrep i perioden mellom 2001 og 2004, og mange flere ble skadd. Den israelske regjeringen insisterer på at gjerdet og muren bygges av sikkerhetsgrunner, og at den ikke er en politisk grense. «Grenser må bli til gjennom politiske forhandlinger, ikke ved å bygge et sikkerhetsgjerde», forklarer det israelske utenriksdepartementet.
Kjernen i det palestinerne kaller ‘apartheidmuren’ er landerobring og et tiltak for å skaffe seg kontroll over strategiske og ressursrike områder. Palestinerne mener separasjonsbarrieren er et forsøk fra israelsk side å skape en grense for en kommende palestinsk stat. «Muren deler mellom palestinske byer, landsbyer og landområder, hindrer bønder i å dyrke jorda si, og familier i å besøke hverandre i ulike deler av Vestbredden», forteller mange palestinere. Og separasjonsbarrieren og alle kontrollpostene langs barrieren og veier hindrer palestinere i å komme inn til Jerusalem.
Foto: Lene Espelund
Foto: Fellesutvalget for Palestina
I de såkalte Oslo-årene, fra 1993 til 2000, da fredsprosessen virket levende, økte folketallet i de israelske bosettingene på Vestbredden med 90 prosent. I alt bor det i dag over 250.000 israelere i bosettingskolonier spredt blant de 3,5 millioner palestinerne på Vestbredden.
Sikkerhet for sine borgere er viktig – det er en stats forpliktelse å sikre sine innbyggere. Men å trosse internasjonale avtaler for å gjøre det blir feil. Og å påføre en annen befolkning restriksjoner i å leve sine liv i sitt samfunn, og faktisk innføre praktiske hindringer og administrative systemer som medfører brudd på internasjonale menneskerettigher og menneskelig verdighet er ulovlig og umoralsk.
Norsk offisiell politikk baserer seg på internasjonal lov og resolusjoner fra FN. «Vi er ikke i mot at noen bygger et gjerde, men det må bygges på sin egen eiendom og ikke på naboens landområde», sier de norske diplomatene både ved den norske ambassaden i Israel og det norske representasjonskontoret til den palestinske myndigheten.
Klikk her for å se UNOCHAs kart over separasjonsbarrieren.
Denne artikkelen er opprinnelig fra Lene Espelunds blogg, og publisert på palestina.no med forfatterens tillatelse. Lene er sendt av Kirkens Nødhjelp og deltar i Ledsagerprogrammet (EAPPI).
Foto: Fellesutvalget for Palestina
Foto: Fellesutvalget for Palestina
Foto: Fellesutvalget for Palestina
Foto: Fellesutvalget for Palestina
Foto: Fellesutvalget for Palestina
Foto: Fellesutvalget for Palestina
Foto: Fellesutvalget for Palestina
Disclamer:
Ecumenical Accompaniment Programme in Palestine and Israel (EAPPI) er et initiativ fra Kirkens Verdensråd. Norsk koordinator er Kirkens Nødhjelp. Bilder og ytringer i denne artikkelen er mine egne, og representerer nødvendigvis ikke Kirkens Nødhjelp eller Kirkens Verdensråd.For publisering, vennligst kontakt:
EAPPI Jerusalem: eappi-co@alqudsnet.com
Kirkens Nødhjelp / Norwegian Church Aid: Arne.Naess-Holm@nca.no
About Lene Espelund
Følg oss