«To turn the struggle for rights into a dispute over land» – Palestina og FN

«To turn the struggle for rights into a dispute over land.»

Palestina og FN

I morgen leveres søknaden om en selvstendig palestinsk stat i FN. USA vil etter all sannsynlighet legge ned veto i Sikkerhetsrådet, mens det foreligger et klart flertall i Generalforsamlingen for å gi Palestina observatørstatus i verdensorganisasjonen. Etter et knapt døgn i Ramallah har jeg så smått begynt å få et inntrykk av stemningen rundt søknaden og en eventuelle avstemningen.

I Ramallah henger det palestinske vimpler på kryss og tvers av gatene og bilene kjører med to flagg: et palestinsk og et som proklamerer Palestina som FNs 194. stat. Blandt de internasjonale ekspertene florerer det i argumenter og analyser og komentarer om hvorvidt dette er et smart trekk av president Abbas og de palestinske selvstyremyndighetene (PA). Blant  argumentene for at PA og Abbas gjør rett i å søke om et fullverdig medlemsskap i FN er at Palestina vil bli anerkjent som et selvstendig land som er under okkupasjon, og ikke lenger som «disputed territories». Når et land får juridisk status som stat, argumenteres det, innebærer det en klarering ift. hva som er og ikke er lov i det internasjonale rammeverket. Det blir vanskeligere for Israel å argumentere for at de okkuperer en annen selvstendig stat, enn å bortforklare det ved at grensene er uklare og landet er «omdiskutert». Et annet argument er den symbolske verdien av en slik avstemning: presset mot Israel vil øke etter (om?) flertallet i Generalforsamlingen stemmer for at Palestina skal få observatørstatus, og dermed være anerkjent som en selvstendig enhet i det internasjonale samfunnet. I tillegg vil det å bli oppgradert til observatørstat  gi palestinske myndigheter mulighet til å saksøke israelere i Den internasjonale straffedomstolen for brudd på internasjonale menneskerettighets-konvensjoner.

Problemet er den underliggende innrømmelsen som FN-avstemningen fører med seg: at kampen for en selvstendig palestinsk stat aldri har vært legitim før Palestina blir tatt opp som medlem i FN, alstå før staten blir anerkjent som selvstendig. Hva har så de siste 63 årene med motstandskamp betydd? Har de vært ulovlige? Uten legitimitet? Er søknaden til Abbas med på å underminenere tiår med folkelig oppstandelse mot okkupasjon? FN-resolusjon 181 anerkjenner klart og tydelig palestinernes rett til sin egen stat i Palestina. Et flertall av verdens land har uavhengig av FN allerede anerkjent Palestina som selvstendig (Norge er ikke blant disse). Den internasjonale straffedomstolen har erklært muren for menneskerettighetsstridig og bosetningene for ulovlig. Alt man håper på å vinne med Abbas’ bønn til FN er med andre ord allerede tilstede idag, uten at det har hatt noen betydning for Israels pågående ekspansjon på beskostning av det palestinske folket og deres rett til frihet. I tillegg kommer problematikken i forhold til de palestinske flyktningene som idag har en stemme gjennom PLO, og som vil miste sin representasjon hvis PA får myndighet over Palestina innenfor 1967-grensene. Det som derimot er positivt med avstemningen er at det er et steg i riktig retning i å legge ansvaret for Israel-Palestinakonflikten der den hører hjemme, nemlig i FNs hender, og ikke i USAs.

Men det er noe mer grunnleggende som står på spill når verdens stater imorgen tar stilling til Abbas’ og PAs søknad. Søknaden og avstemningen endrer kampen for et fritt Palestina fra å handle om en kamp for rettigheter, til å handle om uenigheter om grenser og land. For å ta et eksempel: å anerkjenne Palestina innenfor 67-grensene må nødvendigvis lede til «land-swaps», som vil bety en de facto anerkjennelse av bosetningene og muren. Kampen vil ikke lenger handle om at okkupasjonen er ulovlig og at palestinerne har visse ukrenkelige rettigheter innad i det internasjonale rettsystemet, men hvordan man rent praktisk kan få til en løsning som er akseptable for det øverste styringssjiktet i Palestina og Israel, og i verden forøvrig. Palestinerne på bakken, folket, blir oversett. De har hatt lite eller ingen innsyn eller innflytelse i den prosessen som nå foregår i FN, men blir bedt om å blindt stole på de palestinske selvstyremyndighetene og får beskjed om «å ikke skape splittelse inn en slik kritisk tid». Forrige gang de ble bedt om å gjøre det samme, var under Oslo-forhandlingene i 1993. Etter tjue år med mislykkede forsøk og uendelige runder med ufruktbare forhandlinger, er det kanskje ikke så rart at det palestinske folket har mistet både tålmodigheten med og tillitten til de autoritetene som styrer på vegne av dem. Forslaget til PA i FN bærer preg av et siste desperat forsøk på å gjøre opp for fortidas feilgrep og en manglende legitimitet blant det palestinske folket.

Selv om en avstemning i FN i den palestinske statens favør ikke forandrer tingenes tilstand på bakken for den jevne palestiner, bør Norge allikvel stemme «ja» i FN, om ikke annet fordi implikasjonene av å stemme «nei» er mye verre. Men når vi gjør det, er vi nødt til å holde fokuset på det som er essenesielt i denne kampen. Vi må fortsette å fronte de kravene som det palestinske folket  har rett på: en slutt på okkupasjonen, retten til tilbakevendelse for de palestinske flyktningene, et representativt demokrati i Palestina, og reell internasjonal press på de israelske myndighetene i form av sanksjoner og boikott. Disse kampene blir på ingen måte løst ved å anerkjenne en selvstendig palestinsk stat som kun eksisterer på papiret.

About Anna Tresse

Anna Tresse er internasjonal leder i Sosialistisk Ungdom. Hun er 20 år og bor i Oslo, og tar en bachelor i internasjonale studier ved UiO.


Fatal error: Uncaught Exception: 12: REST API is deprecated for versions v2.1 and higher (12) thrown in /home/palestin/public_html/wp-content/plugins/seo-facebook-comments/facebook/base_facebook.php on line 1273