Sanksjoner okkupanten – ikke de okkuperte

Av Martin B. Holter
Lederartikkel, PALESTINA 4/2006
Tiden for israelske krigsforbrytelser er ikke forbi. Massakren i Beit Hanoun føyer seg inn i rekken av groteske militære angrep mot den okkuperte befolkningen. FNs generalforsamling har fordømt angrepet og bedt om granskning. Men fremdeles er det noen som holder sin hånd over Israel. USA var blant de seks landene som stemte mot resolusjonen.

Reaksjonene fra israelsk side avslører i stor grad hvordan de ser på palestinerne. Det er palestinernes egen skyld må vite! Og når palestinerne tyr til et pasifistisk virkemiddel som å verge seg og sine ved å stille seg sammen rundt hus som er truet med ødeleggelse, er Israels svar at da må man bare forvente å havne i skuddlinjen. De siterer fremdeles i fullt alvor Golda Meir: «Vi kan tilgi araberne for å drepe våre barn, men vi kan ikke tilgi dem for å tvinge oss til å drepe deres.»

Helt siden det internasjonale samfunnet bestemte seg for å ikke godta den okkuperte befolkningens vilje, boikottet den lovlig tiltrådte regjering og stoppet bistanden, har palestinerne vært opptatt i et maktspill rundt forsøkene på å etablere en samlingsregjering. Hver gang de har sett ut til å nærme seg enighet har Israel knyttet neven og slått til militært.

Selv om en eventuell palestinsk samlingsregjering vil være et resultat av ytre press og ikke palestinernes egne ønsker slik det ser ut, er det åpenbart at Israel ikke ønsker seg en slik samlingsregjering. Flere europeiske land, inkludert Norge, sier nå åpent at de vil gjenoppta kontakten og bistanden dersom en samlingsregjering blir etablert.

Norge går dermed fra et elendig standpunkt til et som er bare litt bedre. Skaden er allerede skjedd: Norge bidro ved å boikotte den folkevalgte regjeringen til å delegitimere palestinske demokratiske institusjoner, og legge til rette for ytre press. Det lyder derfor rimelig hult når statssekretær Raymond Johansen sier man ønsker å gjenoppta støtten til en samlingsregjering, for å bidra til å bygge de palestinske institusjonene (!).

Graden av ytre press viste seg blant annet i midten av november. Det syntes da som om man var blitt enige om en uavhengig statsminister til å lede en ny regjering, Dr Ahmad Shubair. Så kom kontrabeskjeden. Selvstyrepresident Abbas hadde likevel vendt tommelen ned for Shubair. Grunn: Han tilfredsstilte ikke kravene – i følge Israel og USA! Så ble det da slik at det var palestinernes største fiender som skulle bestemme hvem som skulle lede deres sønderskutte selvstyre: I tråd med USAs modell for demokrati i Midtøsten?

Abu Mazens rolle i det hele er talende. Han har en strategi. Han ser tydeligvis ingen annen utvei enn å spille de store guttas spill, og i det spillet må man godta spillereglene som settes opp. Abu Mazens håp ville måtte være å avsløre Israel ved forhandlingsbordet. Dit Israel ikke vil, om ikke de kan diktere rammene for «dialogen». USA sier deres mål er å støtte opp om Abu Mazens rolle. Kan de presse ham til å bli den quislingen Israel ønsker seg? Og skulle han noen gang komme til noe forhandlingsbord, er noen villige til å legge press på Israel eller skal Norge og andre gjøre som sist – godta Israels premisser og anbefale palestinerne å gjøre det samme – «for fredens skyld»?

Ehud Olmert sier han strekker en hånd ut i fred. Talen han holdt i slutten av november kan ikke sees som annet enn et forsøk på å bedra verden. Igjen snakkes det om at man er villig til å inngå «smertefulle kompromisser». Palestinerne skal visstnok komme til å bli overrasket over hvor mye Israel har å tilby i en eventuell «fredsdialog». Olmert sier store sammenhengende områder vil kunne overlates til palestinsk kontroll. Bosettingene i disse områdene vil fjernes, og palestinerne kan så opprette sin stat i disse områdene.

Det Olmert tier om er rammene han legger til grunn. De finner vi i hans egen «konvergensplan». Den slår fast at Israel skal beholde de store bosettingsblokkene, at Muren danner en framtidig grense, at Israel beholder kontroll med hele Jerusalem, og ikke minst kontroll med alle grenser. For tiden pågår koloniseringen av Jordandalen for fullt. Palestinsk landbruk raseres, mens israelsk infrastruktur og jordbruksindustri rykker fram. Resultatet finner du i nærmeste supermarked, «Made in Israel». Flyktningene, se de kvittet man seg med da Sharon og Bush utvekslet brev og ble enige om at de ikke lengre engang var noe å forhandle om, og at bosettingsblokkene tilhørte Israel.

Dette er en oppskrift for Apartheid, ikke fred, heller ikke forhandlinger om fred. Norge må nå heve røsten og påpeke overfor Israel at det er folkeretten som skal ligge til grunn, og ikke Olmerts planer og Bush sine brev. De fakta på bakken Israel har skapt siden 1993 burde kreves fjernet som et utgangspunkt for forhandlinger, ja et slikt krav ville faktisk ikke være annet enn å henvise til Oslo-avtalens bokstav.

Og skulle man forsøke å rette opp skaden man har bidratt til ved å droppe kravene mot den palestinske regjeringsdannelsen, anerkjenne den demokratisk konstituerte palestinske selvstyreregjering, og innrette sanksjonene dit de hører hjemme – mot okkupanten, ja da hadde man tatt et langt skritt i retning en anstendig politikk.


Fatal error: Uncaught Exception: 12: REST API is deprecated for versions v2.1 and higher (12) thrown in /home/palestin/public_html/wp-content/plugins/seo-facebook-comments/facebook/base_facebook.php on line 1273