«Palestinere for alle penga»

Av Gudrun Bertinussen og Ingeborg Moa
PALESTINA 4/2006

To mye omtalte bøker om konflikten mellom Israel og palestinerne er utgitt i høst. Palestina har sett på anmeldelsene, og spesielt fra de meningsbærende avisene Ny Tid og Dagsavisen hadde vi forventet anmeldere med bedre forståelse av konflikten.

Konflikten mellom Israel og palestinerne står høyt på dagsorden i Norge, og mange er interessert i og engasjerte i utviklingen i området. Derfor må man kreve et høyere kunnskapsnivå og ikke bare brennende interesse og engasjement.

Portrett av en solidaritetsarbeider

Vitne: Ein norsk solidaritetsarbeidar blant palestinarane bringer Gunnar Hybertsen  leseren til palestinernes virkelighet som flyktninger og okkupert folk. Vi får rystende beskrivelser fra livet til flyktningene under leirkrigene i Libanon på 80-tallet. Der virket Venke Aarethun fra Palestinakomiteen.

Sammen med mange andre navngitte nordmenn i boken, ble hun som ung sykepleier vitne til brutale overgrep. Palestinerne de levde blant ble beleiret av fiendtlige militser, venner ble såret, lemlestet og drept, kolleger ble voldtatt og i leirene sultet folk til de religiøse lederne besluttet at kjøtt fra katter og hunder kunne spises. De mange sterke historiene er enkelt og nøkternt beskrevet av forfatteren.

Nære vennskap

Checkpoint: En beretning fra Midtøsten portretterer Sidsel Wold israelere og palestinere som hun har fulgt over kortere eller lengre perioder. Det meste av handlingen foregår i Jerusalem, hvor hun etablerer nære vennskap med tre unge kvinner.

Portrettene gir oss innsikt i dagligliv, hverdagsbekymringer og drømmer hos kvinnene. De er alle på ulike måter litt i utakt med forventninger både fra samfunnet rundt dem og fra deres egne familier. Boka har gode overganger til historie, politiske skillelinjer og sosiale forskjeller i Israel og delvis også fra de okkuperte områdene.

Pinlig fra Dagsavisen

Hans Petter Sjøli i Dagsavisen gir Checkpoint strålende kritikk. Dessverre falmer rosen noe på grunn av grove feil i anmeldelsen. Han skriver at «Hun [Wold] er også innom de glemte israelske araberne – en gruppe mange palestinere i Gaza og på Vestbredden knapt vet eksisterer». Dette er en absurd feilslutning som han ikke kan ha fått fra Wolds bok. Sjøli avslører sin mangelfulle kunnskap om palestinsk og israelsk historie, og derfor mister han sin troverdighet for å hevde at Wold sin historiefremstilling er av de beste han har lest.

Sjøli viser også mangelfull forståelse av begrepers politiske betydning i denne konteksten. Han velger å kalle palestinerne i Israel for «arabere» heller enn «palestinere». Palestinere i Israel forstår seg selv som palestinere, mens Sjøli tar i bruk den samme terminologien som Israel bevisst bruker for å frata palestinerne deres identitet. Per Kristian Haugen i Aftenposten faller i den samme fella når han skriver at vi får en påminnelse om at «langt over en million israelske statsborgere har arabisk bakgrunn».

Det at Haugen velger å skrive «arabisk bakgrunn» viser på samme måte dårlig forståelse av politikk, demografi og identitet i Israel. Sjøli i Dagsavisen velger i tillegg å skrive at de jemenittiske jødene i Israel har «arabisk» kulturbakgrunn, uten at vi forstår hvorfor han velger å sette arabisk i hermetegn.

Hva skal balanseres vekk?

I nesten alle anmeldelsene er det diskutert om bøkene er «balanserte» eller ikke. Kravet om balanserte fremstillinger er blitt spesielt for bøker som kritiserer israelsk politikk og er ikke et nøytralt kriterium for en god bok om denne konflikten. Det er hard kamp om hvem som skal få definere balansepunktet.

Halvor Finess Tretvoll i Ny Tid og Jan-Erik Smilden i Dagbladet poengterer atVitne ikke er en «balansert» bok. Torgrim Eggen i Klassekampen gir Wold ros for å være en «balansert» journalist i Checkpoint. Per Kristian Haugen i Aftenposten gir Wold skryt for at forfatteren ikke bare besøker «trykk-kokeren Gaza og flyktningsamfunn i Libanon», mens Sjøli i Dagsavisen berømmer henne for at hun ikke presenterer det han kaller «hoiende ’sannheter’». Smilden i Dagbladet gir Wold ros for at boken går bak det han kaller «elendighetsfasaden».

Er det slik at mindre elendighetsbeskrivelser fra palestinernes virkelighet og mindre vekt på beskrivelser av brutaliteten i den israelske okkupasjonen vil gjøre en bok mer «balansert»? Vi frykter at anmelderne er med på å flytte balansepunktet slik at vi får mindre kritisk refleksjon rundt de israelske maktovergrepene og mer av «kuriøse» upolitiske anekdoter i fremtidens bøker om konflikten. Konsekvensene av å fortsette å fremme mantraet om balanse er at de svakeste, de undertrykte, er de som faktisk balanseres vekk. Fortjener det i tilfelle ros?

Finess Tretvoll i Ny Tid skriver i en ironisk tone om Vitne at her er det «palestinerne for alle penga». Vi lurer på hva anmelderen hadde forventet seg av en bok om solidaritetsarbeid blant palestinere?  Han er i sin omtale av Vitne tydelig provosert av episoden der Aarethun kaster en stein mot en AFPfotograf da hun forlater en rasert flyktningleir. Finess Tretvoll viser med sitt fokus manglende evne til å leve seg inn i de sterke historiene som har blitt fortalt på sidene før, og manglende forståelse av årsaken til Aarethuns sinne. Det minner oss om hendelsen der Edward Said kastet en stein mot et tomt israelsk vakttårn in Sør-Libanon, som en symbolsk handling, og i etterkant kommenterte all kritikken han fikk for det med å si «…som om det kunne veie opp for arbeidet jeg har gjort gjennom 35 år for rettferdighet og fred».

Sannheten om Midtøsten

Verken Hybertsen eller Wold forfekter at de har sannheten om Midtøstenkonflikten. Finess Tretvoll starter sin anmeldelse av de to bøkene med en tåkeleggende ingress: «Hva vil det si å fortelle sannheten om Midtøstenkonflikten? …konflikten der enhver sannhet er kun en halv sannhet». Dette utgangspunktet gjør både Hybertsen og Wold sine prosjekter umulige. Han gir leserne det utgangspunkt at man aldri helt vil vite hva som egentlig er sant i formidlingen av konflikten. Dette er et utgangspunkt som tjener israelske interesser. Israel er svært aktiv i å undergrave troverdighet til både journalister, menneskerettighetsforkjempere og solidaritetsaktivister. Konflikten mellom Israel og palestinerne og de daglige menneskerettighetsbruddene i området er av de best dokumenterte i verden. Men hvis ingenting er sant, slik som Finess Tretvoll hevder, hvordan kan man da ta stilling til brudd på menneskerettigheter og krigsforbrytelser?

Finess Tretvoll forveksler kompleksitet med kuriosa når han skriver at «hos Wold blir kompleksiteten så befriende mye tydeligere» og gir eksempler på dette ved å vise til den jødiske gruppen Neturei Karta og et ølbryggeri på Vestbredden. Visst er vi enige i at dette også er «sannheter om Midtøsten», men begge deler er vel heller interessante kuriositeter enn noe som bidrar til en større forståelse av kompleksiteten i konflikten. Vi får inntrykk av at anmelderen puster lettet når han slipper å forholde seg til realitetene i denne konflikten, blodig militær okkupasjon og brutal undertrykking.

Ta forfatterne på alvor

Vi ønsker flere gode bøker men håper at forfattere i fremtiden skal slippe å kveles av mantraet om balanse og at trenden ikke blir at de svakeste og undertrykte er de som skrives ut av bøkene for å oppnå nettopp det. Avisene har sendt et stort antall journalister til området, antallet forskere på Midtøsten øker, så det er ingen grunn til å velge anmeldere med under gjennomsnittet kunnskapsnivå om historie, sosiale og politiske forhold. Forfatterne fortjener å bli tatt mer på alvor for sin innsats enn hva redaksjonene i blant andre Ny Tid og Dagsavisen har gjort.


Fatal error: Uncaught Exception: 12: REST API is deprecated for versions v2.1 and higher (12) thrown in /home/palestin/public_html/wp-content/plugins/seo-facebook-comments/facebook/base_facebook.php on line 1273