Hindre for en palestinsk stat

Av Sharif Hamadeh, rådgiver for PLO Negotiation Support Unit
Oversatt av Maren Sæbø
PALESTINA 3/2006

I veien for opprettelsen av en palestinsk stat ligger flere barrierer. Disse må overkommes for å oppnå en rettferdig fred i hele regionen.

Så mye er blitt skrevet og sagt om dannelsen av en palestinsk stat de siste årene, at man lett kunne tro at Palestina allerede eksisterte som en selvstendig enhet. I tillegg til palestinerne selv har den amerikanske presidenten George Bush, den britiske statsministeren Tony Blair, og til og med de israelske statsministrene Ariel Sharon og Ehud Olmert åpent erklært sin støtte til etableringen av en palestinsk stat. Mens det finnes en global retorisk konsensus til støtte for en tostatsløsning, er hindrene for en løsning fortsatt enorme.

Historisk innrømmelse

Da PLO startet Oslo-prosessen med Israel, gjorde den det ut fra den feilaktige troen på at prosessen ville lede fram til realiseringen av palestinske rettigheter, inkludert etableringen av en palestinsk stat. Med underskrivningen av Oslo-avtalene, hvorav den første var prinsipperklæringen i 1993, gjorde PLO en historisk innrømmelse ved å anerkjenne Israelsk herredømme over 78 prosent av historisk Palestina. PLO begrenset dermed kravet til en stat til de 22 resterende prosentene på Vestbredden og i Gaza, inkludert Øst-Jerusalem, alle under israelsk okkupasjon siden 1967.

I henhold til prinsipperklæringen skulle palestinerne oppnådd frihet i mai 1999, fem år etter den første tilbaketrekkingen  fra Gaza og Jeriko-området. Dette ble bekreftet i Wye River-erklæringen, signert av Israel og PLO i oktober 1998. Etter at Israel ikke klarte å etterkomme denne tidsfristen, ble den reforhandlet. Deretter ble datoen for opprettelsen av en palestinsk stat satt til september 2000, i Sharm El-Sheik-avtalen. Allikevel er palestinerne fortsatt en statsløs nasjon, mer enn 13 år etter at Oslo-prosessen startet.

En av grunnene til at retorikken om statsdannelsen ikke har stått i forhold til realitetene er at Oslo ga den nyopprettede palestinske autoriteten administrativt ansvar for majoriteten av den palestinske befolkningen under okkupasjon. Samtidig tillot man at Israel beholdt kontrollen over mesteparten av territoriet og naturressursene, nødvendig for en levedyktig stat.

Bantustanisering

Dette ga opphav til den første barrieren: Israels befesting av okkupasjonen. Mens palestinerne bygde politiske og administrative institusjoner nødvendige for en stat, befestet Israel sitt nærvær på 82.8 prosent av Vestbredden. Mellom 1993 og 1999 vokste bosetterbefolkningen på det okkuperte Vestbredden fra litt flere enn 200 000 til like oppunder 400 000.

Prinsipperklæringen identifiserte Vestbredden og Gaza som en «territoriell enhet hvis integritet skal opprettholdes i interim-perioden».  Likevel bygde Israel i løpet av Oslo-årene ett netteverk av bosetterveier på Vestbredden. Dette befestet tilstedeværelsen av illegale bosettinger, og sørget for å splitte den palestinske befolkningen i atskilte bantustans og isolerte enklaver.

Gjennom hele prosessen stod palestinerne og så på at deres områder ble splittet opp, at deres framkomstmuligheter ble begrenset og at okkupasjonen ble forsterket. Da Camp David-forhandlingene kollapset sommeren 2000, var det folkelige sinnet over «fredsprosessen», som leverte alt annet en fred, i ferd med å koke over. Det skulle ikke mer til enn gnisten fra Ariel Sharons provokative besøk til Haram Ash-Sharif, og Israels liberale bruk av makt mot ubevæpnede demonstranter for å tenne den andre intifadaen.

Veikartet foldes sammen

Den andre barrieren for en palestinsk stat er den radikale endringen i den amerikanske Midtøstenpolitikken etter terrorangrepet 11. september 2001. Der  fredsskaping tidligere hadde vært en verdig bestrebelse ble «regimeendring» nå satt øverst på agendaen. Den nye strategien ble eksemplifisert med den  upopulære og totalt unødvendige invasjonen av Irak i mars 2003. Kritikere av den nye tilnærmingen, inkludert noen av USAs allierte, argumenterte med at invasjonen og okkupasjonen av nok en arabisk nasjon ville gjøre situasjonen i området enda mer spent.

For å formilde noen av kritikerne, og som en gest for å reparere forholdet til noen av de arabiske og europeiske allierte, lanserte Bush-administrasjonen i april 2003 «Veikartet til en permanent tostatsløsning på den israelsk-palestinske konflikten». I henhold til denne planen var en palestinsk stat et uttalt mål i løpet av 2005. Palestinerne godtok planen. Israel svarte med å reservere seg på 14 punkter. Blant annet insisterte man på at man ikke skulle diskutere «saker relatert til en endelig avtale». Dermed ble hele veikartet torpedert. I konteksten av den nye krigen mot islamismen ble USAs overbærenhet med Israels ubøyelighet større enn noensinne, og veikartet ble foldet sammen.

Den tredje hindringen i veien for en palestinsk stat var den israelske ensidigheten, eksemplifisert av byggingen av muren på Vestbredden og gjennomføringen, ikke av veikartet, men av den såkalte «tilbaketrekkingsplanen». Initiativet med å trekke tilbake 8000 bosettere fra Gaza og 500 bosettere fra nord på Vestbredden ble applaudert internasjonalt som et modig steg på veien mot freden. Sharons rådgiver Dov Weiglass ga den israelske opinionen en annen årsak til tilbaketrekkingen.

-Tilbaketrekkingen er egentlig formaldehyd. Den gir akkurat nok formaldehyd til å stoppe den politiske prosessen med palestinerne. Det betyr at hele pakka som kalles den palestinske staten, med alt det innebærer, er vekk fra vår agenda.

Internasjonal taushet

Den siste – og muligens den mest ødeleggende – barrieren for en palestinsk statsdannelse er det internasjonale samfunnets unnfallenhet overfor Israels gjentatte brud på internasjonal rett. I 2004 bekreftet den internasjonale domstolen i Haag at alle de israelske bosettingene var illegale, og at det også gjaldt traseen til den påbegynte muren gjennom Vestbredden.

Likevel fortsetter Israel uanfektet å bygge muren, noen steder hele 22 km dypt inne på Vestbredden, og utvide bosettinger. 4. september 2006 ga Israel byggetillatelse til 690 nye boenheter rundt det okkuperte Øst-Jerusalem. De nye bygningene kan huse 2800 nye bosettere i Ma’aleh Adumim og Beitar Illit, to av de største og mest blokkerende bosettingene på Vestbredden.

Blokkerer vannet

Hvis Israel får lov til å annektere ni prosent av Vestbredden vest for muren, er det alene nok til å umuliggjøre en palestinsk stat. For ikke bare vil Pales-tina miste sine rike vannkilder under Ariel-blokken i nord, staten vil også miste de verdifulle dyrkbare områdene og vannkildene rundt Gush Etzion-blokken i sør. Og mest ødeleggende av alt, fragmentene av Vestbredden vil være separert fra Øst-Jerusalem, det økonomiske, kulturelle og politiske hjertet i en framtidig palestinsk stat.

Videre, hvis Israels forslag om å beholde kontrollen over Jordandalen blir gjennomført vil den gjenværende palestinske «staten» bestå av tre kantoner som utgjør 54,5 prosent av Vestbredden, samt en fjerde, avskåret kanton i Gaza. Uansett den retoriske forpliktelsen fra israelske og internasjonale ledere til en palestinsk stat, avslører Israels planer at den egentlige hensikten er å forhindre en levedyktig stat stat fra å oppstå.

I fraværet av et internasjonalt samfunn som er villig til å sette grenser for Israel, blir det opp til vanlige folk verden over til å lede an. Initiativer fra det internasjonale sivile samfunnet som tvinger Israel til å respektere palestinske rettigheter og gjenoppta forhandlinger har aldri vært så nødvendige som i dag.

Ettersom en palestinsk stat er nødvendig for å oppnå en virkelig fred i Midtøsten, kan ikke farene ved å mislykkes overdrives. Men hvis Palestina skal bli befridd fra retorikken og overføres til realiteten må barrierene i veien for freden brytes ned.


Fatal error: Uncaught Exception: 12: REST API is deprecated for versions v2.1 and higher (12) thrown in /home/palestin/public_html/wp-content/plugins/seo-facebook-comments/facebook/base_facebook.php on line 1273