Boikott virker

Av Maren Sæbø
PALESTINA 04/2006

Er kulturboikott et viktig verktøy mot den israelske okkupasjonen av de palestinske områdene, eller vil en kulturell boikott bare ramme de gode kreftene som finnes i Israel?

I sommer oppfordret palestinske filmskapere og kunstnere til boikott av israelske kulturinstitusjoner og arrangementer som fikk støtte av de israelske myndighetene. Boikotten , som først ble lansert i 2004, grep om seg etter Israels angrep på Libanon 12. juli. I begynnelsen av august hadde 200 filmskapere og kunstnere fra hele verden skrevet under, deriblant skaperen av den Oscarnominerte filmen «Paradis nå», Hany Abu-Assad. Leder for Kirkelig Kulturverksted Erik Hillestad fikk en e-post med oppfordring å skrive under fra en israelsk kulturjournalist.

Form for press

– Boikott er en måte å presse på fra vår side, slik at Israel følger de resolusjoner som er vedtatt av FN og tar flyktningproblemet alvorlig, sier Hillestad.

Han mener kulturboikott har noe for seg fordi den israelske identiteten er så nært forbundet med vår europeiske. Ved en kulturboikott blir de lest teksten av sine egne så å si.

– Jeg tror at kulturboikott i denne sammenhengen kan få stor betydning på den måten at den kan frata staten Israel legitimitet, autoritet og moralsk grunnlag med mindre den forandrer politikk.

Mer om diskutert

Som mange andre sammenligner Hillestad den boikotten som nå er satt gang mot israelske kulturinstitusjoner med den som på 1980-tallet rettet seg mot Apartheid Sør-Afrika. I oppfordringen til kulturboikott, som er datert 4. august i år, altså mens offensiven mot Libanon fortsatt pågikk, skriver de palestinske kulturarbeiderne at «kunstnere må, som ved boikotten av de sørafrikanske kulturinstitusjonene under Apartheid, si i fra om de pågående israelske krigsforbrytelsene». Forskjellen mellom da og nå, sier Hillestad, er at boikott av Israel er mer omdiskutert enn boikotten av Sør-Afrika var.

– Kulturboikotten av Sør-Afrika var ikke så omdiskutert, da FN stod bak den generelle boikotten av landet. Ettertiden viser at idrett- og kulturboikotten av Apartheidstaten betød mye, sier Hillestad om det historiske forbildet.

– Det finnes noen forskjeller mellom Sør-Afrika den gang og Israel i dag, man snakker om at Sør-Afrika hadde et ideologisk grunnlag som var rasistisk. Det kan diskuteres om Israel har det, men konsekvensen av den politikken som føres er uansett den samme. Det finnes ikke en stat i verden som er så systematisk delt i grupper. De har jo adoptert nazistenes definisjon av hva som er jøder og dermed fullverdige borgere, sier Hillestad.

Han peker på diskrimineringen av ikke-jøder i staten, men også skillet mellom de forskjellige gruppene, som de vestlige azkhenazi-jødene og de «orientalske» sefardene.

Rammer institusjoner

Som det er både likheter og forskjeller mellom Apartheid Sør-Afrika og dagens Israel, er det også likheter og forskjeller mellom hva slags boikott man tar i bruk. Som allerede påpekt bygget kulturboikotten av Sør-Afrika etter hvert på FN-resolusjoner om boikott av samme land. I tilegg var boikotten total, det vil si at både institusjoner og enkeltpersoner ble boikottet, simpelthen fordi de var sørafrikanere eller hadde opptrådt i Sør-Afrika. Kulturboikotten av Israel er langt fra total og skal i utgangspunktet ikke ramme enkeltkunstnere.

– Denne boikotten skiller seg i karakter fra boikotten av Sør-Afrika som var mye mer absolutt. Den vi nå har underskrevet gjelder boikott av først og fremst israelske institusjoner, de statlige støttede kulturinstitusjonene, ikke enkeltkunstnere som sådan. Det er staten Israel som skal rammes, i Sør-Afrika rammet boikotten alle, også de som tok avstand fra regimet.

De gode kreftene

Hillestads støtte til kulturboikotten har skapt debatt, blant annet i Dagbladets kultursider. Den israelske forfatteren Amoz Oz er blant de israelske kunstnerne som har kritisert boikotten. Som israelsk forfatter ønsker Oz heller at man skal støtte opp om den fritenkning som finnes i Israel. Kunstnere og kulturarbeidere kan ofte fungere som «gode krefter» i en militarisert stat. Hillestad, som selv har jobbert med flere israelske kunstnere, mener de gode kreftene finnes, men at mange som påberoper seg tittelen ikke nødvendigvis er villig til å være så «gode» som de utgir seg for, når det virkelig gjelder.

– De virkelig gode kreftene i Israel har selv bedt om boikott. De såkalte gode kreftene går sjelden lenger enn at de ønsker fred. Det finnes mange opposisjonelle i Israel som ønsker fred, men når man etterlyser en løsning på for eksempel flyktningproblemet fra 1948 er de tilbake i folden. En fyr som Amoz Oz støttet i utgangspunktet krigen mot Libanon, det var først etter mange ukers bombardement han begynte å kritisere den. Det er vanskelig å tolke det som et virkelig fredsønske, mener Hillestad.

Flyktningene er bøygen

Han sier Oz ikke er unik, han opplever mange som gjerne vil leve i fred med palestinerne, men få som ønsker å diskutere for eksempel flyktningenes rett til hjemvendelse.

– Det finnes mange opposisjonelle kunstnere som ønsker fred, men det stopper så snart man ønsker å diskutere flyktningene, sier Hillestad. Han understreker at en boikott er ment å ramme institusjoner og arrangementer som er støttet av den israelske staten eller på noen måte gir legitimitet til den. Han håper en slik boikott vil oppfordre til debatt, også der den trengs mest, i Israel.

– Jeg ser israelernes smerte oppi alt dette, men hvis de ikke gjør noe slik at de får legitimitet i denne regionen ender det før eller siden med et nytt Exodus fra Midtøsten.


Fatal error: Uncaught Exception: 12: REST API is deprecated for versions v2.1 and higher (12) thrown in /home/palestin/public_html/wp-content/plugins/seo-facebook-comments/facebook/base_facebook.php on line 1273