– Lever på en vulkan

– Livet her er ikke lett. Vi har ingen rettigheter og ingen framtid. Vi lever livet på vent, sier Muhammed Al-Daher (20). Han er en av de 210.000 palestinske flyktningene i Libanon, født til et liv som flyktning, som sine foreldre. – Det er ikke er snakk om, men når vulkanen eksploderer, mener han.

Av Ane Marthe Benterud Olsen
PALESTINA, 4/05

Muhammeds familie flyktet fra den da nordpalestinske landsbyen Al-Bassa i 1948.

– Bestemor kom hit ridende på kamel da hun var ni, etter anbefalinger fra arabiske soldater. De mente det var tryggest at landsbyboerne reiste til Libanon noen dager, inntil det var sikkert å reise tilbake, forteller Muhammed, mens han sitter i den svalende skyggen på taket av foreldrenes hus. Derfra kan man nyte den vakre utsikten over Rashidieh, fruktåkrene, de grønnkledde åsene rundt leiren og Middelhavet. Vel å merke, dersom man lar være å se nøyere på de nedslitte husene, blikktakene, søppel som flyter – og den grelle virkeligheten. En sterk kontrast – glansbildet Libanon og livet som palestinerne faktisk lever.

Drømmer om noe bedre
Familien al-Daher bor i et toetasjes murhus ved siden av Rashidiehs barneskole. Bestemor Sabha holder til i første, mens Muhammed, hans to brødre og to søstere og foreldre lever i andre etasje, på ett kjøkken og to rom. Standarden er enkel, men grei, sammenlignet med mange andre i leiren. Huset begynner imidlertid å bli trangbodd, ettersom Muhammed og søsknene blir eldre. Muhammed har derfor bygget seg et rom av bambus på taket. Der tilbringer han mye tid, og sitter og drømmer seg vekk fra livet i leiren som han hater så inderlig. En midlertidig eksistens, i påvente av noe mer og bedre – et anstendig liv.

– Dagene de arabiske soldatene forespeilet bestemor har blitt til 57 år, sier han, og slår fast at han aldri vil se på Libanon som sitt hjemland, til tross for at han er født og oppvokst der. Hans største ønske i livet er å reise til Palestina og leve det livet som bestemoren skildrer.

– Livet i al-Bassa var en sunn tilværelse, der folk levde i og av naturen. Familien min har fortsatt jord der, hvilket de også har papirer på, fortsetter han.

Ingen rettigheter
Muhammed er nettopp ferdig med sitt andre år som sykepleiestudent hos Palestinsk Røde Halvmåne. I sitt virke som sykepleiestudent har han nær kontakt med mange folk fra leiren, og kan vitne om store helseproblemer, både fysisk og mentalt.

– Det finnes ikke ressurser til å behandle mange av problemene, og legene har tendens til å gi folk antibiotika og smertestillende uansett hva de feiler. Det er galt, men når ressursene ikke finnes, hva skal legene gjøre, spør han oppgitt, rister på hodet og tenner seg en sigarett. Han er for øvrig en av dem som sliter med helsa, selv i ung alder, med hyppig hodepine, revmatisme og tilbakevendende nyrestein, som han forteller mange får av det dårlige vannet.

Rundt 17.000[i] mennesker bor i leiren, i murhus av varierende kvalitet og størrelse, tett i tett. Mange familier sliter økonomisk, vannkvaliteten er dårlig og strømmen kuttes på bestemte tider hver dag. Dette har folk vent seg til og organisert livet etter. Yrkesforbudet, forbud mot å eie fast eiendom og å drive forretning, setter også rammer for livskvaliteten. De palestinske flyktningene lever et liv uten grunnleggende rettigheter, slik de er fastslått av FN. Sånn har de levd siden de flyktet til Libanon for 57 år siden. Nå er tredje generasjon i ferd med å fødes inn i denne virkeligheten.

Bitterhet
I mai 2000 trakk Israel seg ut av Libanon etter mange års krig og okkupasjon. Palestinere benyttet da muligheten til å besøke grenseområdet for å ta Israel – deres Palestina – i øyesyn.

– Jeg så ruiner derfra som fortsatt står, sier Muhammed ettertenksomt, og forklarer at han reiste til grensen flere ganger inntil 2003, da det ble forbudt for palestinerne å oppholde seg langs grensen til Israel. Militære kontrollposter sørger for at dette overholdes. Muhammed kan derfor ikke betrakte landet han lengter så sterkt etter. Al-Bassa ligger bare en kort biltur unna Rashidieh. Nært, men samtidig fjernt.

– De gamle i leiren kan fortelle mange historier fra Palestina, om hvordan de kjempet, hvem som døde i kampene og hva israelerne gjorde. Mange føler seg sveket av araberne som løy. ”Flere dager” har blitt til 57 år, og spesielt de gamle er bitre. Denne bitterheten er ført videre til den oppvoksende generasjonen. Jeg er en av dem som hater arabere, og synes ikke arabiske land gjør nok for å hjelpe oss i den situasjonen vi er i, sier han, med bitterhet i stemmen.

Over Muhammed henger et stort portrett av Yassir Arafat, som er den store helten blant mange palestinere i Libanon, spesielt i sør der Fatah står sterkt. Arafats ansikt er å se på nesten hver husvegg i Rashidieh, og han har fått plass, foreløpig som den siste i rekken av store palestinske lederskikkelser som er portrettert i inngangspartiet til leiren.

Hard hverdag
– Alt i dagliglivet minner oss på at vi ikke er velkomne i dette landet. De militære kontrollpostene inn til leiren, vanskeligheter med studier, dårlig kvalitet på UNRWA-skolene, forbud mot å arbeide, bevegelsesrestriksjoner, og ikke minst dialekten vår, ramser han opp.

– Situasjonen mellom palestinere og libanesere i Libanon er vanskelig, og den føles stadig verre. Leiren er nærmest som en vulkan. Folk orker ikke lenger leve som dette, sier han og gestikulerer heftig.

– Jeg vil tilbake til Palestina, heller enn å få statsborgerskap i Libanon. Jeg hører ikke hjemme her. Det er klart et statsborgerskap hjelper i forhold til arbeid, siden palestinere som oftest ender opp som fruktplukkere og illegale taxisjåfører, uansett utdannelse, forklarer han.

Til tross for at Muhammed snart er utdannet sykepleier vil han ikke være kvalifisert til å arbeide på et libanesisk sykehus, selv med tre års utdannelse.

– Jeg kommer til å tjene mindre enn 200 dollar når jeg er ferdig utdannet, mumler han, trekker på skuldrene. Han vet det ikke er nok til å forsørge en familie på, og at eneste løsningen er å skaffe seg flere jobber.

– Jeg må arbeide på markene ved siden av, plukke frukt, bearbeide jorda, vanne og sprøyte trærne. Jeg startet med det da jeg var 11, og har jobbet med det hver sommer og mange vintre siden, i tillegg til skolen. Jeg har vært på sykehuset 15 ganger på grunn av sprøytemidler, fordi vi ikke har noe beskyttelsesutstyr. Vinterstid er det dessuten kaldt og vått å arbeide på de regntunge jordene, forklarer han, og sier mange utvikler revmatisme, som han. Muhammed anslår lønna til å være 5-10.000 lire[ii] om dagen. Jobben er sesongbetont, og gir ingen stødig inntekt.

– Lei av dette livet
– Jeg har ikke tro på en framtid i dette landet, og jeg er lei av dette livet vi er tvunget til å leve. Man kan aldri bli lykkelig på et sted som dette. Det er ingen frihet for oss, og det har vært krig eller konflikt her siden jeg ble født. Vi flyttet fra leiren året etter jeg ble født for å unngå leirkrigene som raste, men vi måtte flytte tilbake fordi vi hadde ikke råd til å bo utenfor leiren. Vi rømte fra bombene og rakettene som falt her, forklarer han, og peker ned på gata utenfor huset.

– Jeg har sett mer krig enn fred, og jeg er lei av det. Hvem vet når det skjer igjen? Folk er trøtte av å stadig være på vakt. Leiren er som en vulkan. Vi sitter og venter, men vi vet ikke på hva, forklarer han, og sier at han har nådd grensen for hva han orker.

– Jeg er lei av å tenke på alle problemene. Jeg vil reise et sted der jeg får fri fra alle disse tankene og kan føle meg som et menneske. Jeg hater krigen. Jeg hater dette livet. Det føles nesten som man hater seg selv, og man kan ikke gjøre noe med det.

Intervjuet ble gjort juli 2005


Fatal error: Uncaught Exception: 12: REST API is deprecated for versions v2.1 and higher (12) thrown in /home/palestin/public_html/wp-content/plugins/seo-facebook-comments/facebook/base_facebook.php on line 1273